Mye har skjedd siden forrige reisebrev, og det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Desembers største begivenhet var vår store patronatsfest til ære for “Our Lady Vulnerata” (les historien om statuen her) som har en helt spesiell tilknytning til seminaret. Denne feiringen, sammen med Martyrfesten i oktober er seminarets to viktigste markeringer, og dermed ble huset fylt opp med gjester, både tidligere studenter og venner av seminaret kom til høytidelig messe med kardinalen etterfulgt av en stor middag. Siden jeg er en av to prestestudenter her som snakker spansk fra før, så måtte jeg både lese og synge i messen. Å synge responsoriesalmen er i seg sjøl fryktinngytende nok og bedre ble det ikke av at jeg måtte synge den på spansk foran fullsatt kirke. Heldigvis, til tross for noen “voice cracks” og feil uttalelse på noen konsonanter, så var det ingen som endte opp med å blø fra ørene og messen kunne gå sin gang! Resten av kvelden ble en trivelig feiring med mange folk med interessante koblinger til seminaret! Da årets siste undervisningstime var unnagjort og de siste essayene levert, rundet vi av semesteret med en britisk julemiddag som vi stelte i stand for hele seminarets stab. Det ble en kveld med mye moro, deriblant en “julesang-battle” hvor det kom spanske julesanger fra den ene enden av bordet, og engelske sanger fra den andre. Plutselig løper historielæreren vår bort til meg og spør om vi skal synge “Mitt hjerte alltid vanker”, noe som overrasker alle, kanskje mest av alle meg. Tydeligvis hadde koret han sang i øvd på den til en julekonsert, og han endte opp med å synge den bedre enn det jeg klarte! Det ble en ekstremt trivelig avslutning på semesteret, før vi omsider stod på flyplassen, klare til å dra hjem igjen etter tre måneder.
Dannelse, ikke bare utdannelse
Selv om det å studere teologi og annen akademisk dannelse er viktig for å forme gode prester, så er det like så viktig å ha praktisk erfaring “ute i felten”. En stor del av prestegjerningen er tross alt å betjene mennesker i alle slags situasjoner, man snakker ofte om å være en “Alter Christus” (Norsk: En annen Kristus) for alle. Det viktigste er å etterligne Kristus så mye som mulig, ikke å tilegne seg mest mulig kunnskap om Han. Det hjelper svært lite å ha en ryddig definisjon på treenigheten eller kunne ramse opp kirkerettens mange kanoner om man ikke er i stand til å “inkarnere” sin lærdom i det levde livet, hvor Kirkens dype visdom skal tjene mennesket, og ikke omvendt. Derfor ble vi alle sendt på praksis i våre bispedømmer i januar, hvor vi nærmest skulle “jobbskygge” en prest gjennom hele måneden. Jeg var så heldig å havne i St. Johannes menighet i Groruddalen hvor jeg fulgte sognepresten og fikk observere prestegjerningen på nært hold. Hele måneden ble dermed klasserommet erstattet med menighetskontoret, personlige studier ble erstattet med oppgaver og ansvar i menighetslivet, ettermiddagssiestaen ble erstattet med snømåking og de relativt korte og forutsigbare dagene i seminaret ble erstattet med lange dager fulle av nye, uventede, spennende, utfordrende og lærerike erfaringer. Bl.a stod tjeneste og deltagelse i det liturgiske liv sentralt, det være seg messer, begravelser, rosenkransandakter, tidebønner. I visse tilfeller kunne dette bety å være i 4 messer på en søndag, hvorav to av de kunne være på et språk jeg overhode ikke kunne! Jeg fikk også arbeide med menighetens barn og unge, det være seg alt fra trosopplæring og altertjenestekurs til å dele refleksjonsforedrag på ungdomskveldene og hjelpe ungdomslaget med organisering og ledelse. Samtidig var jeg også så heldig å få være med på flere familiebesøk med mange fine og viktige samtaler, ofte over noe godt å spise! I løpet av måneden hadde jeg spist så mye tamilsk mat at om all annen mat ikke satte tungen i brann, så virket det som noe var galt. Vi arrangerte også St. Eysteinsdag, hvor Seminarets Venner og hele menigheten ble invitert til messe og påfølgende middag med presentasjon av nåværende prestestudenter. Dessverre var tre andre studentene i Roma, men jeg og Franklyn fikk gleden av å bli kjent med flere av seminarets trofaste forbedere og støttespillere, og vi vil takke alle som bidro til en slik hyggelig feiring av St. Eystein og vårt presteseminar (Se facebooksiden vår for bilder!)
Viktige lærdommer om Kirken og prestegjerningen
Under praksisen var det flere sider ved prestegjerningen som kom tydelig fram. Noe jeg innså var hvor ofte vi glemmer at prester også er vanlige mennesker. Mange, inkludert meg sjøl, har en tendens til å tenke at prester etter at de har mottatt ordinasjonens sakrament blir til et slags supermenneske som kan alt, vet alt, aldri tar pause, og alltid gjør det som er rett. Mange vil av egen erfaring, både som legmann og prest skjønne at dette ikke stemmer overens med virkeligheten. Prester er like sårbare, like feilbarlige og like menneskelige som alle andre. Jeg fikk se hvor avgjørende det var for sognepresten at alt ikke stod og falt på han, men at kunne støtte seg på folkene rundt han, både i det daglige, men desto viktigere i de øyeblikkene hvor ingen gode svar kunne la seg finne. Det ble veldig tydelig hvordan vi alle er lemmer på Kristi kropp som sammen holder legemet oppe, og når et lem lider, lider resten med, når et lem fryder seg, fryder de seg i lag. Dermed så jeg også hvor viktig det var å bygge fellesskap i menigheten, spesielt i en menighet som forener så mange forskjellige nasjonalieter og kulturer. Sjøl om menigheten består av 115 forskjellige nasjonaliteter, så var det ikke snakk om en filippinsk, norsk eller polsk “del” av menigheten, men heller én menighet som på tross av alle kulturelle forskjeller og språklige barrierer kunne komme sammen i tilbedelse av den samme Kristus, og stifte vennskap over gode samtaler på kirkekaffen eller andre aktiviteter. Å oppleve dette, ga ordet “med-lem” en helt ny betydning for meg! Jeg er høyst takknemlig for alle menneskene som jeg fikk bli kjent med og for at jeg fikk ta del i deres liv, alle de gode samtalene om både smått og stort, alle de uoppdagede sidene ved prestetjenesten som kom så sterkt til syne og alle de skjellsettende erfaringene som vil prege meg resten av livet.
Tilbake på skolebenken
Praksisperioden fløy forbi, og den første måneden tilbake i Valladolid var det mye etterarbeid. Vi fikk dele tanker og lærdommer med hverandre, vi ble utfordret til å vise hvordan vår forståelse av Kirken og prestegjerningen hadde forandret seg og vi fikk hjelp til å fordøye hva vi hadde erfart. For å utvide vår forståelse enda mer ble det arrangert et “symposium” hvor prester fra England, Skottland, Irland og Canada kom for å snakke om utfordringer i deres nasjonale kontekst. Sammen med oss var de skotske prestestudentene som studerer i Salamanca, og på de få dagene rakk vi å bli godt kjent med denne trivelige gjengen vi fort innså vi hadde mye til felles med. Vi har også hatt mye interessant på vår timeplan siden februar. Først og fremst har vi byttet grupper i den ukentlige pastoralpraksisen, så nå er jeg på et sykehjem hver søndag, noe jeg stortrives med! I klasserommet har vi blant annet arbeidet med temaer som “Døden – og hvordan være tilstede for mennesker i sorg” og “Overgrep i Kirken – forebygging, etterprøvbarhet og forsoning”, vi har fått lære om hvordan kirkeretten først og fremst er til tjeneste for mennesket og ikke bare en lovbok for å irettesette folk, vi har fått bryne oss på ignatiansk spiritualitet, vi har tatt et dypdykk ned i Paulus’ brev, og vi har lært mer om katolske skolers rolle i samfunnet. Vi har til og med fått skrive og framføre vår første preken (dog utenfor messen, så klart), noe som var utrolig skummelt, men veldig lærerikt og moro! Andre begivenheter verdt å nevne er feitetirsdag hos skottene i Salamanca, dagen vi så det lokale fotballaget bli knust av Real Madrid, og da vi selv ble knust i fotball av det spanske seminaret som inviterte oss til den tradisjonelle vennskapskampen på St. Josefs dag. I tillegg har vi benyttet oss av vår fridag i helgene til å reise rundt i området og oppleve nye steder, og jeg må ærlig innrømme at jeg har undervurdert hvor vakkert dette landet er!
200 dager i seminaret – tanker og refleksjoner
Nå er den stille uke og påsken rett rundt hjørnet, og vi har en stor, viktig og spennende feiring framfor oss! Spania er ikke kjent for å være tilbakeholdne med sin påskefeiring, så vi har mye å sjå fram til! Akkurat nå har vi vært her i ca. 200 dager og det er jo egentlig ikke så lenge, men jammen kan det skje store forandringer i ens liv på så kort tid. De fleste av oss har levd et forholdsvis selvstendig liv fram til vi flyttet hit i september, men har på disse månedene levd under våre overordnedes disiplin, etter et tett dagsprogram vi ikke bestemmer sjøl, og med folk vi ikke har valgt å leve med på egenhånd. Dette høres jo litt ut som førstegangstjeneste i militæret, og kanskje det ikke er en så dårlig sammenligning? Både i førstegangstjenesten og her i seminaret har man som overordnet mål å gjøre en tjeneste og en innsats for noe større enn seg sjøl, i deres tilfelle er det fedrelandet og i vårt tilfelle er det Gud og Kirken. Man har ulike krav for egnethet og man innordner seg visse regler og normer for å få høyest utbytte av lærdommen og for å sikre en bærekraftig sameksistens. Man lærer mer om seg sjøl, både på godt og vondt, man tilegner seg nyttig erfaring både for videre tjeneste, samtidig som man får en rent generell menneskelig dannelse som kommer en til gode i framtida ellers. Man gir avkall på visse friheter, og får i gjengjeld noen visse goder, som f. eks å bo og spise gratis, lommepenger, gratis utdanning, og for ikke å snakke om alle de gode vennene man får. Der hvor sammenligningen nok skorter er vår mangel på fysisk trening og våpenhåndtering, siden den vanligste joggeruta er over gata til nærmeste pub og det nærmeste vi har kommet våpen i løpet av vår tid her er vaktmesterens rifle som iblant brukes til å skremme bort duer. Til tross for flere ulikheter er det under disse nokså sammenlignbare omstendighetene at vi gradvis innser at det kontinuerlige ønsket om å være i førersetet, å gjøre alt på vår måte, med våre egne intensjoner og planer, ikke alltid nødvendigvis er det som er best for oss eller de rundt oss, men at det å overlate kontrollen til noen andre faktisk er frigjørende. Samtidig er det gjennom våre stadige utfordringer og oppofrelser at vi formes og slipes til å bli de menneskene Gud kaller oss til å være! “Dimmetid” er allerede. 2,5 måned unna, så nå gjelder det å ikke ligge på latsiden, men fortsette å la oss utfordre av formasjonsprosessen og samtidig nyte den tiden vi har igjen her!
I Kristus,
Mathias

Å være koordinert på bilder er ikke helt vår sterkeste side.

Medalje som hver eneste student ved Royal English College får når man blir innrullert i “The Confraternity of Our Lady Vulnerata”

På besøk i det spanske presteseminaret. Huset kan romme 100 studenter, men har pr dags dato bare 10. Be for kall i Valladolid!

Vi feiret deres patronatsfest hos dem, og dagen etter kom de for å feire vår fest hos oss!

Kardinal Blazquez preker til et stappfullt kapell i forbindelse med vår patronatsfest. Flere bilder kan du se her: https://www.facebook.com/pg/royalenglishcollegevalladolid/photos/?tab=album&album_id=2180877525563232

Usikker på om jeg leser, synger eller sover på dette bildet.

Julemiddag med hele staben. God stemning!

Stemningen nådde et høydepunkt da vi åpnet våre spiderman-piñatas fulle av konfetti og smågaver!

Etter endt praksis på barneskole fikk vi hyggelige hilsener med tegninger fra flere klasser!

St. Johannes menighet eller “Groruddalsdomen” som jeg liker å kalle den!

Her er et knippe av den flotte staben i menigheten!! Makan til trivelig gjeng å jobbe sammen med!

Internasjonal rosenkrans!

Tre prestestudenter, en permanent diakon-kandidat og vår rektor gjør seg klare for høymessen.

Fredagslunsj i menigheten var et av de ukentlige høydepunktene. Her kunne alle folk komme til messe og etterpå slappe av med deilig lunsj over gode samtaler.

Dette var min midlertidige kontorplass.

Noe av det beste med praksisen var å få tilbringe tid sammen med menighetens ungdommer, her i full gang med et artig brettspill.

Franklyn presenterer seg sjøl på St. Eysteins dag i menigheten, på norsk uten manus etter bare 4 måneder i landet!!!

Seminarets rektor og sogneprest p. Bharath forteller om de nåværende studentene.

Jeg fikk også fortelle om min bakgrunn og om livet i Valladolid!

Avskjedskebab med ungdommer fra både St. Olav og St. Johannes!

Presteseminaristene ble også invitert til middag med nuntius og alle prestene, men dog med litt mindre personlige bordkort, hehe!

Tilbake igjen i Valladolid etter praksis. Her tar vi en velfortjent pause etter lang kursdag sammen med de skotske prestestudentene.

Bare noen uker seinere dro vi til det skotske seminaret i Salamanca på feitetirsdagsmiddag!

De holdt ikke akkurat tilbake på asken på askeonsdag..

Omtrent hver helg fra askeonsdag av får man i byen en liten smakebit på hva som venter oss når vi kommer til den stille uke, hvor hele Valladolid kommer til å være fylt av lange prosesjoner!

Domkirken i Burgos. Litt annerledes enn det jeg er vant med fra bygdekirka på Tretten!

Hele seminaret dro på fotballkamp for å se lokallaget Real Valladolid spille mot Real Madrid. Det startet bra, men endte med et surt tap. Én ting er i hvert fall sikkert: Vi lærte mange nye spanske gloser den kvelden!!

I 1907 spilte noen studenter fra vårt seminar mot Real Madrid og vant 6-2 (http://www.sanalbano.org/when-royal-rolled-real/) Her skulle vi forsvare vårt gode rykte i en vennskapskamp mot det spanske seminaret.

Det gode fotballryktet klarte vi ikke å forsvare, og vi ble, uten å overdrive, ganske eid av det spanske seminaret. Det har kanskje noe med at vi enten ikke hadde spilt fotball på 5 år eller ikke spilte fotball i det hele tatt, mens de spanske studentene spilte så godt som hver dag. Men, men, gøy var det!

Under vår stilleretrett var det ikke så galt å kunne sitte med sin åndelig lesning her i hagen vår!

Etter retretten fikk vi lære mer om ignatiansk spiritualitet, hvor “eksamensbønnen” er en meget kjent del av den.

Nylig hadde vi en dominikaner på besøk for å undervise oss i Paulus’ brev og hans misjonreiser, noe som engasjerte oss alle i stor grad!

En lørdag fikk vi dratt tilbake til Avila for å sjå det vi ikke rakk ved forrige visitt. Her er vi oppe på bymuren og nyter den flotte utsikten!

Et vakkert sidealter i domkirken i Avila

Altertavla og koret i domkirken. Helt nydelig!

En fornøyd gjeng etter en lang dag med sightseeing i Avila!