1.-3. juni var flere tusen prester i Roma for å feire jubileum for prester og seminarister, som en del av Barmhjertighetens År. Torsdag samlet pave Frans dem til retrettsdag i de tre basilikaene Sta Maria Maggiore, Laterankirken og St Paul utenfor murene. Han holdt en meditasjon på hvert sted og med videooverføring fikk de alle (og resten av verden) med seg alt. Gjennomgangstemaet for retretten var: “I bildet av den Gode Hyrde, er presten barmhjertig og medfølende, nært sitt folk og en tjener for alle.” Det var ikke så lett for oss ta del i dette midt i eksamenstiden, men de som var der opplevde pavens varme mot prester som veldig rørende. Trykk her for å finne flere videoer og tekster samlet (det ryktes at det muligens skal resultere i en bok).
Josef sammen med engelske Dominic
Feiringen kulminerte med messe på Petersplassen på høytiden for Jesu Hjerte. Seminaristene hadde fått plass foran til venstre, rett ved statuen av Peter. Hver gang jeg kommer hit, blir jeg slått av hvor mye de insiterer på å få til en verdig gudstjeneste. Det er ikke akseptert med flaggveiving, overdrevet fotografering eller jubling under messen. Musikken er avdempet og tilbedende, både etter preken og kommunion er det tid for refleksjon i stillhet. Når jeg tenker meg om var det ikke særlig med forstyrrelser under rosenkransen før messen heller.
Evangeliet om den gode hyrde og den ene sauen som er kommet bort, er på mange måter blitt et bilde på hele pontifikatet til Pave Frans. Vi må nå ut til alle de som har gått seg bort, folk som har latt synden komme i mellom dem og Gud. Det er en misforståelse å tro at dette perspektivet betyr at han bryr seg mindre om de som «allerede er innafor». Han utfordrer oss hele tiden på hva det å være kristen innebærer.
I dag fokuserte han på hjertet, som er kjernen i mennesket, som gir det retning i livet. Hva er mitt hjerte rettet mot? Jesu hjerte har to retninger: Faderen og oss mennesker. Gleden er å bli forandret av hans barmhjertighet, som er en gave han fritt gir oss. Her stoppet paven opp og gjentok: «gratuitamente dona». Den ekte kjærlighetens glede er for en prest å hele tiden «gå ut av seg selv». Gjennomboret av kjærlighet er hjertet rettet mot Gud og våre brødre og søstre. For å hjelpe våre hjerter å brenne med kjærligheten til Jesus den Gode Hyrde, strukturerte paven prekenen rundt tre anbefalinger fra evangeliet: oppsøke, inkludere og glede seg.
Selv om Petersplassen i dag var dominert av menn i snipp, er det som vanlig lekfolk som bærer frem offergavene (og får et kort, rørende øyeblikk med paven). Noen gamle filippinske damer, et par nonner fra forskjellige verdensdeler og det som så ut som italienske konfirmanter. Det er dette som er kirken. «Vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk […] frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer», som vi sier i Den romerske kanon.
Gleden i kallet ligger i denne tosidigheten: å tilbringe tid foran sakramentet og kjenne Guds trøst og fred i hjertet, oppdage at ingenting er mektigere enn hans kjærlighet; andre ganger å være hyrde og helt nær folket, som et redskap for Guds barmhjertighet. Selv de gangene en skal korrigere, er det ved å trekke folk nærmere.