Fra siesta til snømåking – Reisebrev fra Valladolid

Mye har skjedd siden forrige reisebrev, og det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Desembers største begivenhet var vår store patronatsfest til ære for “Our Lady Vulnerata” (les historien om statuen her) som har en helt spesiell tilknytning til seminaret. Denne feiringen, sammen med Martyrfesten i oktober er seminarets to viktigste markeringer, og dermed ble huset fylt opp med gjester, både tidligere studenter og venner av seminaret kom til høytidelig messe med kardinalen etterfulgt av en stor middag. Siden jeg er en av to prestestudenter her som snakker spansk fra før, så måtte jeg både lese og synge i messen. Å synge responsoriesalmen er i seg sjøl fryktinngytende nok og bedre ble det ikke av at jeg måtte synge den på spansk foran fullsatt kirke. Heldigvis, til tross for noen “voice cracks” og feil uttalelse på noen konsonanter, så var det ingen som endte opp med å blø fra ørene og messen kunne gå sin gang! Resten av kvelden ble en trivelig feiring med mange folk med interessante koblinger til seminaret! Da årets siste undervisningstime var unnagjort og de siste essayene levert, rundet vi av semesteret med en britisk julemiddag som vi stelte i stand for hele seminarets stab. Det ble en kveld med mye moro, deriblant en “julesang-battle” hvor det kom spanske julesanger fra den ene enden av bordet, og engelske sanger fra den andre. Plutselig løper historielæreren vår bort til meg og spør om vi skal synge “Mitt hjerte alltid vanker”, noe som overrasker alle, kanskje mest av alle meg. Tydeligvis hadde koret han sang i øvd på den til en julekonsert, og han endte opp med å synge den bedre enn det jeg klarte! Det ble en ekstremt trivelig avslutning på semesteret, før vi omsider stod på flyplassen, klare til å dra hjem igjen etter tre måneder.

Dannelse, ikke bare utdannelse
Selv om det å studere teologi og annen akademisk dannelse er viktig for å forme gode prester, så er det like så viktig å ha praktisk erfaring “ute i felten”. En stor del av prestegjerningen er tross alt å betjene mennesker i alle slags situasjoner, man snakker ofte om å være en “Alter Christus” (Norsk: En annen Kristus) for alle. Det viktigste er å etterligne Kristus så mye som mulig, ikke å tilegne seg mest mulig kunnskap om Han. Det hjelper svært lite å ha en ryddig definisjon på treenigheten eller kunne ramse opp kirkerettens mange kanoner om man ikke er i stand til å “inkarnere” sin lærdom i det levde livet, hvor Kirkens dype visdom skal tjene mennesket, og ikke omvendt. Derfor ble vi alle sendt på praksis i våre bispedømmer i januar, hvor vi nærmest skulle “jobbskygge” en prest gjennom hele måneden. Jeg var så heldig å havne i St. Johannes menighet i Groruddalen hvor jeg fulgte sognepresten og fikk observere prestegjerningen på nært hold. Hele måneden ble dermed klasserommet erstattet med menighetskontoret, personlige studier ble erstattet med oppgaver og ansvar i menighetslivet, ettermiddagssiestaen ble erstattet med snømåking og de relativt korte og forutsigbare dagene i seminaret ble erstattet med lange dager fulle av nye, uventede, spennende, utfordrende og lærerike erfaringer. Bl.a stod tjeneste og deltagelse i det liturgiske liv sentralt, det være seg messer, begravelser, rosenkransandakter, tidebønner. I visse tilfeller kunne dette bety å være i 4 messer på en søndag, hvorav to av de kunne være på et språk jeg overhode ikke kunne! Jeg fikk også arbeide med menighetens barn og unge, det være seg alt fra trosopplæring og altertjenestekurs til å dele refleksjonsforedrag på ungdomskveldene og hjelpe ungdomslaget med organisering og ledelse. Samtidig var jeg også så heldig å få være med på flere familiebesøk med mange fine og viktige samtaler, ofte over noe godt å spise! I løpet av måneden hadde jeg spist så mye tamilsk mat at om all annen mat ikke satte tungen i brann, så virket det som noe var galt. Vi arrangerte også St. Eysteinsdag, hvor Seminarets Venner og hele menigheten ble invitert til messe og påfølgende middag med presentasjon av nåværende prestestudenter. Dessverre var tre andre studentene i Roma, men jeg og Franklyn fikk gleden av å bli kjent med flere av seminarets trofaste forbedere og støttespillere, og vi vil takke alle som bidro til en slik hyggelig feiring av St. Eystein og vårt presteseminar (Se facebooksiden vår for bilder!)

Viktige lærdommer om Kirken og prestegjerningen
Under praksisen var det flere sider ved prestegjerningen som kom tydelig fram. Noe jeg innså var hvor ofte vi glemmer at prester også er vanlige mennesker. Mange, inkludert meg sjøl, har en tendens til å tenke at prester etter at de har mottatt ordinasjonens sakrament blir til et slags supermenneske som kan alt, vet alt, aldri tar pause, og alltid gjør det som er rett. Mange vil av egen erfaring, både som legmann og prest skjønne at dette ikke stemmer overens med virkeligheten. Prester er like sårbare, like feilbarlige og like menneskelige som alle andre. Jeg fikk se hvor avgjørende det var for sognepresten at alt ikke stod og falt på han, men at kunne støtte seg på folkene rundt han, både i det daglige, men desto viktigere i de øyeblikkene hvor ingen gode svar kunne la seg finne. Det ble veldig tydelig hvordan vi alle er lemmer på Kristi kropp som sammen holder legemet oppe, og når et lem lider, lider resten med, når et lem fryder seg, fryder de seg i lag. Dermed så jeg også hvor viktig det var å bygge fellesskap i menigheten, spesielt i en menighet som forener så mange forskjellige nasjonalieter og kulturer. Sjøl om menigheten består av 115 forskjellige nasjonaliteter, så var det ikke snakk om en filippinsk, norsk eller polsk “del” av menigheten, men heller én menighet som på tross av alle kulturelle forskjeller og språklige barrierer kunne komme sammen i tilbedelse av den samme Kristus, og stifte vennskap over gode samtaler på kirkekaffen eller andre aktiviteter. Å oppleve dette, ga ordet “med-lem” en helt ny betydning for meg! Jeg er høyst takknemlig for alle menneskene som jeg fikk bli kjent med og for at jeg fikk ta del i deres liv, alle de gode samtalene om både smått og stort, alle de uoppdagede sidene ved prestetjenesten som kom så sterkt til syne og alle de skjellsettende erfaringene som vil prege meg resten av livet.

Tilbake på skolebenken
Praksisperioden fløy forbi, og den første måneden tilbake i Valladolid var det mye etterarbeid. Vi fikk dele tanker og lærdommer med hverandre, vi ble utfordret til å vise hvordan vår forståelse av Kirken og prestegjerningen hadde forandret seg og vi fikk hjelp til å fordøye hva vi hadde erfart. For å utvide vår forståelse enda mer ble det arrangert et “symposium” hvor prester fra England, Skottland, Irland og Canada kom for å snakke om utfordringer i deres nasjonale kontekst. Sammen med oss var de skotske prestestudentene som studerer i Salamanca, og på de få dagene rakk vi å bli godt kjent med denne trivelige gjengen vi fort innså vi hadde mye til felles med. Vi har også hatt mye interessant på vår timeplan siden februar. Først og fremst har vi byttet grupper i den ukentlige pastoralpraksisen, så nå er jeg på et sykehjem hver søndag, noe jeg stortrives med! I klasserommet har vi blant annet arbeidet med temaer som “Døden – og hvordan være tilstede for mennesker i sorg” og “Overgrep i Kirken – forebygging, etterprøvbarhet og forsoning”, vi har fått lære om hvordan kirkeretten først og fremst er til tjeneste for mennesket og ikke bare en lovbok for å irettesette folk, vi har fått bryne oss på ignatiansk spiritualitet, vi har tatt et dypdykk ned i Paulus’ brev, og vi har lært mer om katolske skolers rolle i samfunnet. Vi har til og med fått skrive og framføre vår første preken (dog utenfor messen, så klart), noe som var utrolig skummelt, men veldig lærerikt og moro! Andre begivenheter verdt å nevne er feitetirsdag hos skottene i Salamanca, dagen vi så det lokale fotballaget bli knust av Real Madrid, og da vi selv ble knust i fotball av det spanske seminaret som inviterte oss til den tradisjonelle vennskapskampen på St. Josefs dag. I tillegg har vi benyttet oss av vår fridag i helgene til å reise rundt i området og oppleve nye steder, og jeg må ærlig innrømme at jeg har undervurdert hvor vakkert dette landet er!

200 dager i seminaret – tanker og refleksjoner
Nå er den stille uke og påsken rett rundt hjørnet, og vi har en stor, viktig og spennende feiring framfor oss! Spania er ikke kjent for å være tilbakeholdne med sin påskefeiring, så vi har mye å sjå fram til! Akkurat nå har vi vært her i ca. 200 dager og det er jo egentlig ikke så lenge, men jammen kan det skje store forandringer i ens liv på så kort tid. De fleste av oss har levd et forholdsvis selvstendig liv fram til vi flyttet hit i september, men har på disse månedene levd under våre overordnedes disiplin, etter et tett dagsprogram vi ikke bestemmer sjøl, og med folk vi ikke har valgt å leve med på egenhånd. Dette høres jo litt ut som førstegangstjeneste i militæret, og kanskje det ikke er en så dårlig sammenligning? Både i førstegangstjenesten og her i seminaret har man som overordnet mål å gjøre en tjeneste og en innsats for noe større enn seg sjøl, i deres tilfelle er det fedrelandet og i vårt tilfelle er det Gud og Kirken. Man har ulike krav for egnethet og man innordner seg visse regler og normer for å få høyest utbytte av lærdommen og for å sikre en bærekraftig sameksistens. Man lærer mer om seg sjøl, både på godt og vondt, man tilegner seg nyttig erfaring både for videre tjeneste, samtidig som man får en rent generell menneskelig dannelse som kommer en til gode i framtida ellers. Man gir avkall på visse friheter, og får i gjengjeld noen visse goder, som f. eks å bo og spise gratis, lommepenger, gratis utdanning, og for ikke å snakke om alle de gode vennene man får. Der hvor sammenligningen nok skorter er vår mangel på fysisk trening og våpenhåndtering, siden den vanligste joggeruta er over gata til nærmeste pub og det nærmeste vi har kommet våpen i løpet av vår tid her er vaktmesterens rifle som iblant brukes til å skremme bort duer. Til tross for flere ulikheter er det under disse nokså sammenlignbare omstendighetene at vi gradvis innser at det kontinuerlige ønsket om å være i førersetet, å gjøre alt på vår måte, med våre egne intensjoner og planer, ikke alltid nødvendigvis er det som er best for oss eller de rundt oss, men at det å overlate kontrollen til noen andre faktisk er frigjørende. Samtidig er det gjennom våre stadige utfordringer og oppofrelser at vi formes og slipes til å bli de menneskene Gud kaller oss til å være! “Dimmetid” er allerede. 2,5 måned unna, så nå gjelder det å ikke ligge på latsiden, men fortsette å la oss utfordre av formasjonsprosessen og samtidig nyte den tiden vi har igjen her!

I Kristus,
Mathias

Å være koordinert på bilder er ikke helt vår sterkeste side.

Medalje som hver eneste student ved Royal English College får når man blir innrullert i «The Confraternity of Our Lady Vulnerata»

På besøk i det spanske presteseminaret. Huset kan romme 100 studenter, men har pr dags dato bare 10. Be for kall i Valladolid!

 

 

 

Vi feiret deres patronatsfest hos dem, og dagen etter kom de for å feire vår fest hos oss!

Kardinal Blazquez preker til et stappfullt kapell i forbindelse med vår patronatsfest. Flere bilder kan du se her: https://www.facebook.com/pg/royalenglishcollegevalladolid/photos/?tab=album&album_id=2180877525563232

Usikker på om jeg leser, synger eller sover på dette bildet.

Julemiddag med hele staben. God stemning!

Stemningen nådde et høydepunkt da vi åpnet våre spiderman-piñatas fulle av konfetti og smågaver!

Etter endt praksis på barneskole fikk vi hyggelige hilsener med tegninger fra flere klasser!

St. Johannes menighet eller «Groruddalsdomen» som jeg liker å kalle den!

Her er et knippe av den flotte staben i menigheten!! Makan til trivelig gjeng å jobbe sammen med!

Internasjonal rosenkrans!

Tre prestestudenter, en permanent diakon-kandidat og vår rektor gjør seg klare for høymessen.

Fredagslunsj i menigheten var et av de ukentlige høydepunktene. Her kunne alle folk komme til messe og etterpå slappe av med deilig lunsj over gode samtaler.

Dette var min midlertidige kontorplass.

Noe av det beste med praksisen var å få tilbringe tid sammen med menighetens ungdommer, her i full gang med et artig brettspill.

Franklyn presenterer seg sjøl på St. Eysteins dag i menigheten, på norsk uten manus etter bare 4 måneder i landet!!!

Seminarets rektor og sogneprest p. Bharath forteller om de nåværende studentene.

Jeg fikk også fortelle om min bakgrunn og om livet i Valladolid!

Avskjedskebab med ungdommer fra både St. Olav og St. Johannes!

Presteseminaristene ble også invitert til middag med nuntius og alle prestene, men dog med litt mindre personlige bordkort, hehe!

Tilbake igjen i Valladolid etter praksis. Her tar vi en velfortjent pause etter lang kursdag sammen med de skotske prestestudentene.

Bare noen uker seinere dro vi til det skotske seminaret i Salamanca på feitetirsdagsmiddag!

De holdt ikke akkurat tilbake på asken på askeonsdag..

Omtrent hver helg fra askeonsdag av får man i byen en liten smakebit på hva som venter oss når vi kommer til den stille uke, hvor hele Valladolid kommer til å være fylt av lange prosesjoner!

Domkirken i Burgos. Litt annerledes enn det jeg er vant med fra bygdekirka på Tretten!

Hele seminaret dro på fotballkamp for å se lokallaget Real Valladolid spille mot Real Madrid. Det startet bra, men endte med et surt tap. Én ting er i hvert fall sikkert: Vi lærte mange nye spanske gloser den kvelden!!

I 1907 spilte noen studenter fra vårt seminar mot Real Madrid og vant 6-2 (http://www.sanalbano.org/when-royal-rolled-real/) Her skulle vi forsvare vårt gode rykte i en vennskapskamp mot det spanske seminaret.

Det gode fotballryktet klarte vi ikke å forsvare, og vi ble, uten å overdrive, ganske eid av det spanske seminaret. Det har kanskje noe med at vi enten ikke hadde spilt fotball på 5 år eller ikke spilte fotball i det hele tatt, mens de spanske studentene spilte så godt som hver dag. Men, men, gøy var det!

Under vår stilleretrett var det ikke så galt å kunne sitte med sin åndelig lesning her i hagen vår!

Etter retretten fikk vi lære mer om ignatiansk spiritualitet, hvor «eksamensbønnen» er en meget kjent del av den.

Nylig hadde vi en dominikaner på besøk for å undervise oss i Paulus’ brev og hans misjonreiser, noe som engasjerte oss alle i stor grad!

En lørdag fikk vi dratt tilbake til Avila for å sjå det vi ikke rakk ved forrige visitt. Her er vi oppe på bymuren og nyter den flotte utsikten!

Et vakkert sidealter i domkirken i Avila

Altertavla og koret i domkirken. Helt nydelig!

En fornøyd gjeng etter en lang dag med sightseeing i Avila!

 

 

Mulig prestekall? + Nyoppdatert Facebookside!

Det er mange som ber for kall. Kanskje er du den som skal tørre svare på det? Våre seminarister gleder seg til å bli kjent med nye brødre, og kan bekrefte at det er et godt valg! Vi har også begynt å ta i bruk vår Facebook-side, klikk liker og følg oss der! 

Årets nyttårshilsen

 

Reisebrev fra Valladolid!

I dag har jeg vært 60 dager i seminaret her i Valladolid. Det har vært 60 dager med glede, lærdom, utfordringer og mye nåde! Jeg skal forsøke å beskrive disse første 60 dagene i korthet, men tilgi meg om det blir i overkant langt!

Den 13. september møtte jeg og 16 andre spente seminarister opp på trappa til Royal English College of St. Alban i Valladolid. Til dette 400 år gamle seminaret i Nord-Spania ble vi sendt av våre bispedømmer for å gjennomgå et såkalt “Propaedeutisk år”, hvor grunnmuren for vår formasjon skal legges brikke for brikke. For å bli prest i Den katolske kirke er det ikke nok å bare ta en grad i teologi og deretter prestevies. I stedet for en ren akademisk utdannelse, må man gjennomgå en form for dannelse eller “formasjon” hvor man opplæres, trenes, formes og forberedes på den gjerning som venter enhver som blir viet til prest. Kort sagt, så skal alle prestestudenter formes etter Kristi eksempel og strebe etter å etterligne Kristus i alt. Denne formasjonen har ulik gjennomføring fra sted til sted, men grunnmuren er den samme og er bygget på fire søyler:

1. Menneskelig formasjon: Om Kristus kaller deg til prestetjeneste, så kaller han ikke bare deler av deg, men hele deg. Ikke bare de gode sidene, men også de sidene ved deg sjøl som du ikke er så fornøyd med. På det menneskelige plan skal man vokse i selvkunnskap og selvtillit mot en modenhet som krever forståelse og håndtering av sine egne og andres følelser.

2. Åndelig formasjon: Vi kan ikke gi videre noe vi ikke sjøl har. Om man skal tjenestegjøre som prest og hjelpe andre mennesker i det åndelige liv, så krever det at man sjøl er rotfestet i et nært vennskap med Kristus og gjennom bønn, meditasjon, sakramentene og åndelig veiledning stadig går dypere inn i dette vennskapet.

3. Intellektuell formasjon: Kristus underviste sine apostler før Han sendte de ut for å gjøre alle folkeslag til disipler. Hver prestestudent skoleres i Kirkens rike lære, tradisjon og misjon, og man fokuserer på å etablere en solid forståelse av hva det betyr å være en Kristi disippel slik at man står bedre utrustet til å forkynne det glade budskap og lede andre folk til troen.

4. Pastoral formasjon: Kristus er den gode hyrde som leder sin flokk. Pave Frans utfordrer prester i dag til å tjenestegjøre så nær sin flokk at man “lukter sau”, og til å gå sammen med Guds folk i enhver situasjon, og dele deres gleder og sorger, være barmhjertighetens arbeidere og frydefulle budbringere av det glade budskap. Med praktisk erfaring gjennom pastoralpraksis lærer prestestudentene å kjenne den universelle Kirke og dens oppdrag, og bygger også et robust og realistisk bilde av de lokale utfordringene til den lokale kirken som de håper å tjene.

Siden vi alle har forskjellige bakgrunn og utgangspunkt så fokuserer dette propaedeutiske året på at hver enkelt prestestudent får en solid grunnmur som man skal bygge sin videre formasjon på vei mot prestegjerningen. Bispedømmer ble anbefalt å ha slike propaedeutisk år som det første steget i formasjonen i st. Johannes Paul IIs apostoliske ekshortasjon Pastores Dabo Vobis allerede fra 1992, og i 2016 ble det bestemt av Kongregasjonen for geistligheten at et propaedeutisk år er «necessary, mandatory and indispensable.»
Fra nå av vil prestekandidater for Oslo katolske bispedømme derfor måtte gjennomføre et slikt år, og jeg er så heldig å være «prøvekaninen» for bispedømmet!


Livet i St. Albans College

Nå som jeg har brukt en hel del på å forklare hva formasjon handler om, så skal jeg forsøke å bruke resten av tiden på å fortelle om livet her i seminaret. Den første uken gikk med til å bli kjent med hverandre, med staben, med huset og med rutinene. Vi fikk alle en fast husjobb som kan være alt fra sakristan til underholdningsansvarlig, men mindre jobber som å ministrere i messen, lese lesninger og lede rosenkransen går på rullering hver uke! Jeg fikk “Master of Ceremonies” som min faste husjobb, og det går ut på at jeg har ansvaret for ministrantene (altertjenerne) og for den generelle liturgien her i huset. Det er en jobb jeg trives godt med, og jeg lærer noe nytt hele tida! En annen ting vi ble introdusert for helt i begynnelsen var historien til seminaret. Den er meget interessant, og jeg vil nok dedikere et helt eget innlegg for å kunne gå mer i dybden av den, men kort fortalt så ble dette seminaret opprettet i 1589 for å trene engelske prester som skulle dra tilbake til Storbritannia for å tjenestegjøre i en tid hvor det var kriminelt og dermed livsfarlig å være katolsk prest. Det er dermed ganske overveldende å tenke på at man daglig går i de samme gangene og ber i det samme kapellet som disse modige unge mennene gjorde før de dro hjem til sin omtrent sikre martyrdød ca 300-400 år siden. Vi må forhåpentligvis ikke bøte med våre liv når vi vender hjem igjen, men med disse martyrhistoriene sittende i veggene her, så blir man helt klart inspirert til å imøtekomme de utfordringene prestegjerningen byr på med enda større iver og mot.

Hvem er i seminaret her?
Vi er som sagt en gjeng på 17 stk, sju er fra England, sju er fra Irland, en fra Canada, en fra Wales og så klart en fra Norge. Aldersspriket er ganske stort, den yngste er 19 år og den eldste er 63 år og vi kommer fra veldig forskjellige “kirkelige kulturer”, men det gjør bare våre samtaler om Kirken enda mer spennende! Staben består av fire formatorer (de som har ansvar for vår formasjon), deriblant rektor, viserektor, åndelig veileder og pastoral veileder! Vi ber, spiser og studerer sammen, så vi har alle blitt veldig godt kjent med hverandre allerede fra starten av!

Hvordan foregår formasjonen her?
Her i seminaret er undervisningen sentrert rundt de fire søylene i katolsk presteformasjon, og i tillegg til dette har vi også undervisning i spansk historie, kultur og språk. Denne uken startet vi også med blokkundervisning, hvor en ekstern person kommer til seminaret for å gi et intensivt kurs i et spesifikt fag, feks bibelfag, filosofi, kirkerett, sakramentslære etc. I omtrent alle våre forelesninger har vi fått innse hvor lite vi egentlig vet om teologi og om prestegjerningen. En av våre første oppgaver var å skrive et essay hvor vi beskrev hvordan vi så for oss sjøl som prester. Det ble en veldig lærerik øvelse, hvor vi fort innså at våre forestillinger om prestegjerningen handlet mye om oss sjøl, og ikke så mye om Gud. Dette ble den første av mange “Aha-opplevelser” som vi siden har vi har gjennomgått og det er ganske sannsynlig at det blir mange flere i løpet av året. I timene blir vi alle utfordret til å kommentere ulike temaer, og om kommentaren ikke er gjennomtenkt og velformulert, så blir den med en dose humor “revet i stykker”. I stedet for å gi oss svaret på forhånd, så blir vi heller pushet til å gi et eget svar og forsvare vårt standpunkt, og så deretter skrelle av det som er feil med vår påstand og komme til et mer korrekt og nøyaktig svar! Dette gjør at vi stadig utfordrer vår egen tolkning av Kirkens lære og misjon, som til tider er farget av våre subjektive meninger, og tvinges til å alltid utvide vår horisont. På det åndelige plan strekkes vi langt for å få inn gode rutiner for et rikt bønneliv. Dagen starter på rommet kl. 06.15 med første tidebønn, så er det stille meditasjon i kapellet 7.20 omtrent hver dag. I tillegg er det sakramentstilbedelse to ganger i uka, rosenkransandakt på onsdager, åndelig temaøkt på torsdager og lectio divina på fredager. Så har vi åndelig veiledning annenhver uke. Det er nesten litt som å ha en personlig trener, bare åndelig sett. Så man møter opp, forteller hva man har gjort siden sist, han følger opp prosessen og stiller en del spørsmål og får deg til å vurdere framgangen din.

 

Hvordan ser en normal dag ut?
Vi starter dagen med stille meditasjon i kapellet kl 7.20 etterfulgt av morgenbønn og messe. Deretter spiser vi frokost sammen, før vi fra kl. 9 har undervisning fram til lunsj 13.30. Etter lunsj går vi til kapellet for å be for Paven før vi drikker kaffe og te i hagen. Mellom kl. 15 og kveldsbønn kl. 19.45 er det satt av “fritid” til studier, åndelig veiledning, pastoralpraksis og andre ærender. Mye av ettermiddagene går med til lesing av pensum og å skrive essays, vi har gjerne tre essays på en gang, så det kan til tider være litt travelt. Men sjølsagt blir det også tid til å ta en pust i bakken (vi bor jo tross alt i siestaens land!). Kl. 19.45 har vi kveldsbønn etterfulgt av middag. Om vi ikke har tilbedelse etter middag, så er det vanlig at vi tar oss en tur ut, og iblant finner vi et tilfluktssted i en bar i nærheten. Hver uke har vi praksis “ute i felten”, og vi er fordelt rundt på tre forskjellige steder. Noen tjenestegjør på et suppekjøkken, andre på et sykehjem og jeg er i gruppen som er utplassert som engelsklærere på en barneskole (og dét er stor stas!). Fra tid til en annen drar vi på utflukter, både arrangert av seminaret og på privat initiativ. Vi har dermed fått se mye fint her i Spania så langt. Blant de mange flotte, gamle byene med en interessant historie vi har besøkt er Ávila, hvor vi besøkte st. Teresas kloster og så hvor Johannes av korset , og Palencia hvor st. Dominikus i sin tid studerte.

Å begynne min formasjon her har vært en stor overgang fra mine late dager på Blindern til full ukeplan med mange obligatoriske aktiviteter, men jeg har stortrivdes her fra første stund! Å leve i fellesskap med folk du ikke har valgt sjøl, samtidig som man overgir mye av sin personlige autonomi til våre overordnede er uten tvil utfordrende, men det er også en fin og høyst nødvendig øvelse i ydmykhet og lydighet. Man blir på denne måten stadig minnet på at dette handler om så mye mer enn bare oss sjøl, og at og at vi i likhet med Johannes døperen må si: “Han skal vokse, jeg skal avta.” Dette er derfor virkelig et godt sted for å vokse, både i modenhet, ydmykhet, visdom, nestekjærlighet og ikke minst vokse og modnes i vårt kall! En annen ting som vokser her er buksestørrelsen.. Vi fôres nemlig med veldig god spansk mat her, og det synes allerede på flere av oss.. Men så lenge hjertet og hjernen vokser i takt med midjen, så er det nok ingen grunn til å bekymre seg! Jeg er overbevist om at jeg i løpet av dette året her i Valladolid, gjennom alle utfordringene og denne dyptgående dannelsen og modningen, både i meg sjøl og i mitt forhold til Gud, vil bli noe klokere på hva Gud virkelig kaller meg til. Om du i din travle hverdag finner tid til en bønn eller to for oss her i seminaret, så er jeg utrolig takknemlig for det!

I Kristus,
Mathias

Seminaret har egen Facebookside hvor det jevnlig legges ut noen bilder, så hvis du er interessert, så legger jeg til linken her: https://www.facebook.com/royalenglishcollegevalladolid/
Vi skal forsøke å legge å legge ut stoff her mer jevnlig framover, for de som er nysgjerrige på hva de norske seminaristene driver med!

Her er hele kullet og formatorene!

 

Uvant å si at jeg er fra Oslo, men bispedømmevis, så er det vel sant!

På søndager spiser vi lunsj, på langbord og iført dress.

Dette er vår vanlige ukeplan

«Rektorgangen»

Klasserommet vårt.

Et av de gamle bibliotekene våre her i huset, med originaler fra 1500-tallet.

Slik ser seminaret vårt ut fra utsida!

Slik ser ministrantdraktene ut! Uvant, men det duger!

Å gå i gangene her er nesten som å være på museum

Dette er refektoriet vårt, hvor vi spiser alle våre måltider.

Dette er vårt kjære kapell.

Gammelt og nytt smelter sammen i hverandre her i seminaret

Enda mer Teresa

St. Teresa av Avila utenfor klosteret hun tilhørte før hun reformerte sin orden.

Dette er cellen hvor St. Teresa bodde i sitt første kloster.

Kraftfulle ord fra sakristiet i kirken i St. Teresas kloster:
«Jesu Kristi prest, feir denne messen som om det var din første, siste og eneste messe.»

En liten prosesjon vi deltok i her i Valladolid. Sjekk månen titte frem rett over hodet på Vår Frue!

Et ganske ålreit sakristitak i Toledo

Oversikt over husjobbene

St. Paul, dominikanerkirken i byen!

Her er «kontoret» hvor de private studiene foretas..

Høsten 2018 i St. Eystein

Etter sommerferien var seminaristene tilbake i St. Eystein fra og med august. Men denne gangen var de tre seminaristene blitt til fire. Mathias Ledum ble tatt opp i seminaret tidligere i vår og ble dermed en del av gjengen i Akersveien 6. Omtrent hele september måned var Joachim i pastoralpraksis i St. Johannes menighet og Trym i Vår Frue menighet i Porsgrunn. Vår rektor ble utnevnt til å være sogneadministrator i St. Johannes fra 1. september (Vi gratulerer!), så rektoren trengte all den hjelpen han kunne få fra Joachim fra starten av måneden, men siden Trym skulle starte noen dager senere bestemte han og Mathias seg for å ta en tur sammen med viserektor p. Myron til munkene i Hylland før han skulle til Porsgrunn. Det ble en veldig flott tur med mange fine samtaler! Under her kan dere se bilder fra turen. Fra midten av september drar Mathias til det engelske presteseminaret i Valladolid for å gjennomføre et «propaedeutisk år», noe som vil beskrives nærmere i et senere innlegg, mens Joachim og Trym drar tilbake til Roma for å starte på sitt andre år med filosofi ved Angelicum. Vi ønsker all mulig forbønn hjertelig velkommen for dette nye semesteret!

PS: Mathias bestemte seg for å skrive noen betraktninger fra besøket hos munkene som en refleksjon over den vanskelige tiden Kirken har vært i siden samtlige overgrepsavsløringer gjennom sommeren:

«I en tid hvor mange er rystet, skuffet og sinte på grunn av de forferdelige tingene som har skjedd i Kirken, så vil jeg, samtidig som jeg deler deres frustrasjon og sorg, invitere dere til å minnes alle de heltemodige, trofaste og helstøpte menneskene som gjør alt de kan for å bygge opp Kirken og for å tjene de troende. Noen av disse heltene fant jeg oppe i en fjellside i det vakre Øst-Telemark. Håper det kan lette litt på humøret og minne oss om at i en tid som dette må vi alle ta tak for å bli kvitt det onde som finnes i Kirken, og at vi da må starte med oss sjøl!

Ruvende over den djupe Tinnsjøen og gjemt inne blant tett skog ligger Hylland munkelyd, en åndelig oase i form av et hjemmespikra trappistkloster hvor tre personer, fr. Robert, br. Serafim og br. Miikael i fellesskap lever ut sitt eneboerkall. Til tross for at de har forskjellig bakgrunn, sin egen unike vei til klosterlivet, et alderssprik på ca 50 år mellom den yngste og den eldste, så er de forenet om et felles kall. Nemlig å trekke seg tilbake fra det evige jaget etter materielle goder, karriere, makt, ære og suksess, for å vie hele sitt liv til å be for Kirken og verden, i tillegg til å daglig strebe etter å vokse i hellighet, ydmykhet og kjærlighet. Ingen strøm, telefon, internett eller innlagt vann. Mange vil nok mene det er et bortkastet liv, men etter å ha skummet gjennom de 8 utskrevne gjestebøkene og sett hvor takknemlige folk er for å ha kunnet dra opp til disse munkene og finne et åndelig tilfluktssted, et lyttende øre og en hjelpsom venn, og samtidig hørt om alle de personene de har hjulpet, da kan jeg trygt si at det livet de lever er langt fra bortkastet. I motsetning til de av Kirkens hyrder som har misbrukt sine posisjoner til å skade andre eller for å tjene sine egne behov, så har disse menneskene gitt fra seg alt av det som kan kalles makt, ære, prakt for å «ikke la seg tjene, men for selv å tjene». Jeg tror at den travle og støyete hverdagen mange av oss lever i, gjør oss mindre bevisste på de tingene som gjør oss til verre mennesker. Vi har simpelthen ikke tid eller lyst til å ta tak i oss sjøl, fordi alt skal handle om vår egen opphøyelse og realisering. Og da er det ikke rart at folk, til og med i Kirkens øverste hierarki, får et forherdet hjerte.

Jeg tror det er mye som kan gjøres for å hindre maktmisbruk og overgrep i Kirken. Grundigere oppfølging av de som jobber i Kirken, sikrere rutiner, mer gjennomsiktighet, uavhengige kommisjoner som gransker overgrepssaker og mye mer. Men sjøl om alle disse tingene er viktige og nødvendige, så er det til slutt ikke policy som gjør oss til bedre mennesker. En slik livsstil som disse munkene lever ut, hvor man gjennom bønn og refleksjon, daglig ser på seg sjøl med kritisk blikk, tvinger seg til å rive opp det ugresset man måtte finne i sitt indre, er nok en stor del av oppskriften for at Kirken skal bestå av mennesker som tjener Gud og sin neste, og ikke seg sjøl. La oss derfor bli inspirert av disse munkene til å kontinuerlig ta en titt på hvordan det står til i vår egen samvittighets hage og kvitte oss med det som hindrer de gode avlingene å vokse.»

 

St. Eysteins dag 2018

Alle Seminarets Venner er invitert til å feire St. Eysteins dag fredag 26. januar i St. Hallvard i Oslo. Denne gangen er det ikke bare vår biskop Bernt som vil møte dere; vi får også besøk av apostolisk nuncius til Norden, erkebiskop James Patrick Green. Det blir pontifikalmesse kl 18 og mottagelse etterpå. I tillegg til våre hyrder, er seminaret representert ved viserektor p. Myron Kuspys, som vil benytte anledningen til å takke for deres uvurderlige støtte. Vi ses!

Velkommen til diakon- og prestevielse!

Den 26. august vil biskop Bernt Eidsvig ordinere Josef Ottersen og Paul Opata til diakoner. Dette skjer i St. Johannes menighet i Oslo klokken 12. Etter messen er det mottagelse utenfor kirken, og på kvelden igjen er alle velkommen til sakramentsandakt i St. Joseph kl 19.

Bare en uke senere er det et nytt høydepunkt for seminaret og bispedømmet når diakon Myron Kuspys blir ordinert prest av biskop Petro Kryk , som er apostolisk eksark for ukrainere i Tyskland og Skandinavia. Dette skjer i St. Olav domkirke kl 15.  Myron feirer primissmesse (på ukrainsk) i St Joseph søndag kl 14.

Si hei til Joachim og Trym!

Vi er veldig glade for å meddele at både Joachim Teigen og Trym Hellevig, som har vært innom seminaret flere ganger det siste året, nå er tatt opp som seminarister og skal begynne sin formasjon i The Venerable English College i Roma om et par uker. Du kan lese mer om de i nyhetsbrevet  til Seminarets Venner. Ønsker du også å få slike hilsener i posten, er det bare å bli medlem!

Myron er nå subdiakon!

img_3089-webDen 8. oktober var Myron Kuspys tilbake i Ukraina for å bli ordinert subdiakon i Den Hellige Ånds presteseminar. Det var erkebiskop Ihor Vozniak av Lviv, Myrons hjemby, som la hendene på hodet hans. Subdiakon er den høyeste av de mindre ordenene i bysantinsk ritus, og tilsvarer akolytatet i den latinske kirken. Se flere bilder i karusellen:

 

Lektorat i Roma

lectors

Søndag 3. juli ble våre to seminarister tilknyttet The Venerable English College i Roma, Hai Nguyen og Josef Ottersen, innsatt til lektorer av biskop Philip Egan av Portsmout. Dette skjedde på seminarets sommerhus i nærheten av Castel Gandolfo, sammen med fire prestestudenter fra England. Neste skritt på veien til å bli prester, er at de 18. desember vil de bli innsatt som akolytter i Roma.

Hyrdens hjerte er barmhjertighet

prestejubileum1.-3. juni var flere tusen prester i Roma for å feire jubileum for prester og seminarister, som en del av Barmhjertighetens År. Torsdag samlet pave Frans dem til retrettsdag i de tre basilikaene Sta Maria Maggiore, Laterankirken og St Paul utenfor murene. Han holdt en meditasjon på hvert sted og med videooverføring fikk de alle (og resten av verden) med seg alt. Gjennomgangstemaet for retretten var: «I bildet av den Gode Hyrde, er presten barmhjertig og medfølende, nært sitt folk og en tjener for alle.» Det var ikke så lett for oss ta del i dette midt i eksamenstiden, men de som var der opplevde pavens varme mot prester som veldig rørende. Trykk her for å finne flere videoer og tekster samlet (det ryktes at det muligens skal resultere i en bok).

Josef og DOm

Josef sammen med engelske Dominic

Feiringen kulminerte med messe på Petersplassen på høytiden for Jesu Hjerte. Seminaristene hadde fått plass foran til venstre, rett ved statuen av Peter. Hver gang jeg kommer hit, blir jeg slått av hvor mye de insiterer på å få til en verdig gudstjeneste. Det er ikke akseptert med flaggveiving, overdrevet fotografering eller jubling under messen. Musikken er avdempet og tilbedende, både etter preken og kommunion er det tid for refleksjon i stillhet. Når jeg tenker meg om var det ikke særlig med forstyrrelser under rosenkransen før messen heller.

Evangeliet om den gode hyrde og den ene sauen som er kommet bort, er på mange måter blitt et bilde på hele pontifikatet til Pave Frans. Vi må nå ut til alle de som har gått seg bort, folk som har latt synden komme i mellom dem og Gud. Det er en misforståelse å tro at dette perspektivet betyr at han bryr seg mindre om de som «allerede er innafor». Han utfordrer oss hele tiden på hva det å være kristen innebærer.

sacerdotiI dag fokuserte han på hjertet, som er kjernen i mennesket, som gir det retning i livet. Hva er mitt hjerte rettet mot? Jesu hjerte har to retninger: Faderen og oss mennesker. Gleden er å bli forandret av hans barmhjertighet, som er en gave han fritt gir oss. Her stoppet paven opp og gjentok: «gratuitamente dona». Den ekte kjærlighetens glede er for en prest å hele tiden «gå ut av seg selv». Gjennomboret av kjærlighet er hjertet rettet mot Gud og våre brødre og søstre. For å hjelpe våre hjerter å brenne med kjærligheten til Jesus den Gode Hyrde, strukturerte paven prekenen rundt tre anbefalinger fra evangeliet: oppsøke, inkludere og glede seg.

Selv om Petersplassen i dag var dominert av menn i snipp, er det som vanlig lekfolk som bærer frem offergavene (og får et kort, rørende øyeblikk med paven). Noen gamle filippinske damer, et par nonner fra forskjellige verdensdeler og det som så ut som italienske konfirmanter. Det er dette som er kirken. «Vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk […] frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer», som vi sier i Den romerske kanon.

Gleden i kallet ligger i denne tosidigheten: å tilbringe tid foran sakramentet og kjenne Guds trøst og fred i hjertet, oppdage at ingenting er mektigere enn hans kjærlighet; andre ganger å være hyrde og helt nær folket, som et redskap for Guds barmhjertighet. Selv de gangene en skal korrigere, er det ved å trekke folk nærmere.

Paveaudiens og lektorat på samme dag

paul og paven

paul og paven 2Torsdag 14. april var en merkedag for seminarist Paul Opata. Ikke bare tok han et skritt videre mot prestetjeneste ved å bli innsatt som lektor, men bare et par timer tidligere hadde han vært på privat audiens med Paven. Anledningen var at paven hadde invitert the Pontifical Scots College, som Paul er tilknyttet, for å markere 400 år jubileet for misjons-eden.  Det var nemlig etter at studentene hørte om John Ogilvies martyrium,  de bestemte seg for avgi ed om å tjene hjemlandet som katolske prester og det ble et seminar. Du kan lese mer om hva paven sa til dem på hjemmesiden deres.

Det var erkebiskop Philip Tartaglia av Glasgow som innsatte Paul til lektor sammen med to andre skotske seminarister. En inspirerende dag uten sidestykke ble rundet av med festmiddag. Det er ikke vanskelig å gjette om det var paven eller lektoratet som gjorde mest inntrykk. Paul sier henrykt at det å møte Peters etterfølger er en enorm opplevelse både for livet og på veien til prestetjeneste. Vi gratulerer og minner dere på å ha ham i deres forbønner. Nå gjenstår det bare akolytat før vi kan begynne å snakke om diakonvielse.

paul lektor

 

Som en kuriositet er det verdt å merke seg at den skotske husuniformen er en blåfiolett sutan med karmosinrøde knapper og sash. Tidligere hadde hvert seminar sine farger (for å gjenkjenne hvem som kjemmer seg ut med for mye innabords på kveldstid?), men skottene er så og si de eneste som ikke har gått bort fra det.

Vi beklager at det ikke har kommet så mange oppdateringer fra oss, men det betyr kanskje at vi trives og er opptatte i Roma. Vi er svært takknemlige for alt dere ga oss mens vi var i Oslo, og at dere fortsetter å støtte oss i bønn. Neste å notere seg er at Josef og Hai mottar lektorat sammen med engelskmennene 3. juli.

Velkommen til prestevielse 20. juni

Det er stor glede for oss og Kirken at diakon Bjørn Tao Quốc Nguyễn nå snart skal bli ordinert prest. Det skjer i St. Johannes 20. juni kl13. Ordinasjonen forrettes av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg og etterfølges av en mottagelse i menighetssalen. Alle er hjertelig velkommen!

Tao begynte i St. Eystein Presteseminar høsten 2008, og vil være den første som fullfører løpet med base i Akersveien 6. Kallet er det dere som har båret frem gjennom forbønn og støtte, og vi håper dere også blir bli med på denne store dagen.

invitasjon-nett

St. Eysteins dag og kandidatur

Alle er hjertelig velkommen til pontifikalmesse i St. Joseph kirke kl 18 på St. Eysteins dag 26. januar. Da mottar Hai Nguyen og Josef Ottersen kandidaturet av biskop Bernt og ikles sort sutan. Det er det første trinnet på vei mot ordinasjonen, hvor kallet får formell tilhørighet i bispedømmet.

Minor OrdersTradisjonelt ble innlemmelsen blant de geistlige markert med tonsure, altså at en barberte toppen av hodet. Tonsuren var en forutsetning for å gå videre til de «små» (ikke-sakramentale) ordinasjonene  til portvakt, lektor, eksorsist og akolytt, før de «ordentlige» ordinasjonene til diakon og prest. Pave Paul VI besluttet med Ministeria quaedam i 1972 at en ikke lenger skulle meddele tonsur eller kalle det «små ordinasjoner». Det er i stedet snakk om tjenester kirken trinnvis bekrefter og beskikker til, og som kandidatene må utøve en periode før de ordineres. I St. Eystein mottar en kandidaturet tredje året før en med ca et år mellomrom henholdsvis blir beskikket til lektor og akolytt, og til slutt ordineres til diakon og prest (etter 6-7 år).

Som vanlig på St. Eysteins dag, er spesielt Seminarets Venner invitert til en mottagelse i Mariagården etter messen.

Takk for 2014, vi er tilbake 7. jan

Vi vil takke alle våre lesere, velgjørere, forbedere og venner for et godt år i seminaret. Etter en juleferie starter vi året med en retrett, før vi er tilbake 7. januar. Morgenmesser starter fra og med mandag 5. januar. I mellomtiden kan du lese årets julehilsen: