Reisebrev fra Valladolid!

I dag har jeg vært 60 dager i seminaret her i Valladolid. Det har vært 60 dager med glede, lærdom, utfordringer og mye nåde! Jeg skal forsøke å beskrive disse første 60 dagene i korthet, men tilgi meg om det blir i overkant langt!

Den 13. september møtte jeg og 16 andre spente seminarister opp på trappa til Royal English College of St. Alban i Valladolid. Til dette 400 år gamle seminaret i Nord-Spania ble vi sendt av våre bispedømmer for å gjennomgå et såkalt “Propaedeutisk år”, hvor grunnmuren for vår formasjon skal legges brikke for brikke. For å bli prest i Den katolske kirke er det ikke nok å bare ta en grad i teologi og deretter prestevies. I stedet for en ren akademisk utdannelse, må man gjennomgå en form for dannelse eller “formasjon” hvor man opplæres, trenes, formes og forberedes på den gjerning som venter enhver som blir viet til prest. Kort sagt, så skal alle prestestudenter formes etter Kristi eksempel og strebe etter å etterligne Kristus i alt. Denne formasjonen har ulik gjennomføring fra sted til sted, men grunnmuren er den samme og er bygget på fire søyler:

1. Menneskelig formasjon: Om Kristus kaller deg til prestetjeneste, så kaller han ikke bare deler av deg, men hele deg. Ikke bare de gode sidene, men også de sidene ved deg sjøl som du ikke er så fornøyd med. På det menneskelige plan skal man vokse i selvkunnskap og selvtillit mot en modenhet som krever forståelse og håndtering av sine egne og andres følelser.

2. Åndelig formasjon: Vi kan ikke gi videre noe vi ikke sjøl har. Om man skal tjenestegjøre som prest og hjelpe andre mennesker i det åndelige liv, så krever det at man sjøl er rotfestet i et nært vennskap med Kristus og gjennom bønn, meditasjon, sakramentene og åndelig veiledning stadig går dypere inn i dette vennskapet.

3. Intellektuell formasjon: Kristus underviste sine apostler før Han sendte de ut for å gjøre alle folkeslag til disipler. Hver prestestudent skoleres i Kirkens rike lære, tradisjon og misjon, og man fokuserer på å etablere en solid forståelse av hva det betyr å være en Kristi disippel slik at man står bedre utrustet til å forkynne det glade budskap og lede andre folk til troen.

4. Pastoral formasjon: Kristus er den gode hyrde som leder sin flokk. Pave Frans utfordrer prester i dag til å tjenestegjøre så nær sin flokk at man “lukter sau”, og til å gå sammen med Guds folk i enhver situasjon, og dele deres gleder og sorger, være barmhjertighetens arbeidere og frydefulle budbringere av det glade budskap. Med praktisk erfaring gjennom pastoralpraksis lærer prestestudentene å kjenne den universelle Kirke og dens oppdrag, og bygger også et robust og realistisk bilde av de lokale utfordringene til den lokale kirken som de håper å tjene.

Siden vi alle har forskjellige bakgrunn og utgangspunkt så fokuserer dette propaedeutiske året på at hver enkelt prestestudent får en solid grunnmur som man skal bygge sin videre formasjon på vei mot prestegjerningen. Bispedømmer ble anbefalt å ha slike propaedeutisk år som det første steget i formasjonen i st. Johannes Paul IIs apostoliske ekshortasjon Pastores Dabo Vobis allerede fra 1992, og i 2016 ble det bestemt av Kongregasjonen for geistligheten at et propaedeutisk år er «necessary, mandatory and indispensable.»
Fra nå av vil prestekandidater for Oslo katolske bispedømme derfor måtte gjennomføre et slikt år, og jeg er så heldig å være «prøvekaninen» for bispedømmet!


Livet i St. Albans College

Nå som jeg har brukt en hel del på å forklare hva formasjon handler om, så skal jeg forsøke å bruke resten av tiden på å fortelle om livet her i seminaret. Den første uken gikk med til å bli kjent med hverandre, med staben, med huset og med rutinene. Vi fikk alle en fast husjobb som kan være alt fra sakristan til underholdningsansvarlig, men mindre jobber som å ministrere i messen, lese lesninger og lede rosenkransen går på rullering hver uke! Jeg fikk “Master of Ceremonies” som min faste husjobb, og det går ut på at jeg har ansvaret for ministrantene (altertjenerne) og for den generelle liturgien her i huset. Det er en jobb jeg trives godt med, og jeg lærer noe nytt hele tida! En annen ting vi ble introdusert for helt i begynnelsen var historien til seminaret. Den er meget interessant, og jeg vil nok dedikere et helt eget innlegg for å kunne gå mer i dybden av den, men kort fortalt så ble dette seminaret opprettet i 1589 for å trene engelske prester som skulle dra tilbake til Storbritannia for å tjenestegjøre i en tid hvor det var kriminelt og dermed livsfarlig å være katolsk prest. Det er dermed ganske overveldende å tenke på at man daglig går i de samme gangene og ber i det samme kapellet som disse modige unge mennene gjorde før de dro hjem til sin omtrent sikre martyrdød ca 300-400 år siden. Vi må forhåpentligvis ikke bøte med våre liv når vi vender hjem igjen, men med disse martyrhistoriene sittende i veggene her, så blir man helt klart inspirert til å imøtekomme de utfordringene prestegjerningen byr på med enda større iver og mot.

Hvem er i seminaret her?
Vi er som sagt en gjeng på 17 stk, sju er fra England, sju er fra Irland, en fra Canada, en fra Wales og så klart en fra Norge. Aldersspriket er ganske stort, den yngste er 19 år og den eldste er 63 år og vi kommer fra veldig forskjellige “kirkelige kulturer”, men det gjør bare våre samtaler om Kirken enda mer spennende! Staben består av fire formatorer (de som har ansvar for vår formasjon), deriblant rektor, viserektor, åndelig veileder og pastoral veileder! Vi ber, spiser og studerer sammen, så vi har alle blitt veldig godt kjent med hverandre allerede fra starten av!

Hvordan foregår formasjonen her?
Her i seminaret er undervisningen sentrert rundt de fire søylene i katolsk presteformasjon, og i tillegg til dette har vi også undervisning i spansk historie, kultur og språk. Denne uken startet vi også med blokkundervisning, hvor en ekstern person kommer til seminaret for å gi et intensivt kurs i et spesifikt fag, feks bibelfag, filosofi, kirkerett, sakramentslære etc. I omtrent alle våre forelesninger har vi fått innse hvor lite vi egentlig vet om teologi og om prestegjerningen. En av våre første oppgaver var å skrive et essay hvor vi beskrev hvordan vi så for oss sjøl som prester. Det ble en veldig lærerik øvelse, hvor vi fort innså at våre forestillinger om prestegjerningen handlet mye om oss sjøl, og ikke så mye om Gud. Dette ble den første av mange “Aha-opplevelser” som vi siden har vi har gjennomgått og det er ganske sannsynlig at det blir mange flere i løpet av året. I timene blir vi alle utfordret til å kommentere ulike temaer, og om kommentaren ikke er gjennomtenkt og velformulert, så blir den med en dose humor “revet i stykker”. I stedet for å gi oss svaret på forhånd, så blir vi heller pushet til å gi et eget svar og forsvare vårt standpunkt, og så deretter skrelle av det som er feil med vår påstand og komme til et mer korrekt og nøyaktig svar! Dette gjør at vi stadig utfordrer vår egen tolkning av Kirkens lære og misjon, som til tider er farget av våre subjektive meninger, og tvinges til å alltid utvide vår horisont. På det åndelige plan strekkes vi langt for å få inn gode rutiner for et rikt bønneliv. Dagen starter på rommet kl. 06.15 med første tidebønn, så er det stille meditasjon i kapellet 7.20 omtrent hver dag. I tillegg er det sakramentstilbedelse to ganger i uka, rosenkransandakt på onsdager, åndelig temaøkt på torsdager og lectio divina på fredager. Så har vi åndelig veiledning annenhver uke. Det er nesten litt som å ha en personlig trener, bare åndelig sett. Så man møter opp, forteller hva man har gjort siden sist, han følger opp prosessen og stiller en del spørsmål og får deg til å vurdere framgangen din.

 

Hvordan ser en normal dag ut?
Vi starter dagen med stille meditasjon i kapellet kl 7.20 etterfulgt av morgenbønn og messe. Deretter spiser vi frokost sammen, før vi fra kl. 9 har undervisning fram til lunsj 13.30. Etter lunsj går vi til kapellet for å be for Paven før vi drikker kaffe og te i hagen. Mellom kl. 15 og kveldsbønn kl. 19.45 er det satt av “fritid” til studier, åndelig veiledning, pastoralpraksis og andre ærender. Mye av ettermiddagene går med til lesing av pensum og å skrive essays, vi har gjerne tre essays på en gang, så det kan til tider være litt travelt. Men sjølsagt blir det også tid til å ta en pust i bakken (vi bor jo tross alt i siestaens land!). Kl. 19.45 har vi kveldsbønn etterfulgt av middag. Om vi ikke har tilbedelse etter middag, så er det vanlig at vi tar oss en tur ut, og iblant finner vi et tilfluktssted i en bar i nærheten. Hver uke har vi praksis “ute i felten”, og vi er fordelt rundt på tre forskjellige steder. Noen tjenestegjør på et suppekjøkken, andre på et sykehjem og jeg er i gruppen som er utplassert som engelsklærere på en barneskole (og dét er stor stas!). Fra tid til en annen drar vi på utflukter, både arrangert av seminaret og på privat initiativ. Vi har dermed fått se mye fint her i Spania så langt. Blant de mange flotte, gamle byene med en interessant historie vi har besøkt er Ávila, hvor vi besøkte st. Teresas kloster og så hvor Johannes av korset , og Palencia hvor st. Dominikus i sin tid studerte.

Å begynne min formasjon her har vært en stor overgang fra mine late dager på Blindern til full ukeplan med mange obligatoriske aktiviteter, men jeg har stortrivdes her fra første stund! Å leve i fellesskap med folk du ikke har valgt sjøl, samtidig som man overgir mye av sin personlige autonomi til våre overordnede er uten tvil utfordrende, men det er også en fin og høyst nødvendig øvelse i ydmykhet og lydighet. Man blir på denne måten stadig minnet på at dette handler om så mye mer enn bare oss sjøl, og at og at vi i likhet med Johannes døperen må si: “Han skal vokse, jeg skal avta.” Dette er derfor virkelig et godt sted for å vokse, både i modenhet, ydmykhet, visdom, nestekjærlighet og ikke minst vokse og modnes i vårt kall! En annen ting som vokser her er buksestørrelsen.. Vi fôres nemlig med veldig god spansk mat her, og det synes allerede på flere av oss.. Men så lenge hjertet og hjernen vokser i takt med midjen, så er det nok ingen grunn til å bekymre seg! Jeg er overbevist om at jeg i løpet av dette året her i Valladolid, gjennom alle utfordringene og denne dyptgående dannelsen og modningen, både i meg sjøl og i mitt forhold til Gud, vil bli noe klokere på hva Gud virkelig kaller meg til. Om du i din travle hverdag finner tid til en bønn eller to for oss her i seminaret, så er jeg utrolig takknemlig for det!

I Kristus,
Mathias

Seminaret har egen Facebookside hvor det jevnlig legges ut noen bilder, så hvis du er interessert, så legger jeg til linken her: https://www.facebook.com/royalenglishcollegevalladolid/
Vi skal forsøke å legge å legge ut stoff her mer jevnlig framover, for de som er nysgjerrige på hva de norske seminaristene driver med!

Her er hele kullet og formatorene!

 

Uvant å si at jeg er fra Oslo, men bispedømmevis, så er det vel sant!

På søndager spiser vi lunsj, på langbord og iført dress.

Dette er vår vanlige ukeplan

«Rektorgangen»

Klasserommet vårt.

Et av de gamle bibliotekene våre her i huset, med originaler fra 1500-tallet.

Slik ser seminaret vårt ut fra utsida!

Slik ser ministrantdraktene ut! Uvant, men det duger!

Å gå i gangene her er nesten som å være på museum

Dette er refektoriet vårt, hvor vi spiser alle våre måltider.

Dette er vårt kjære kapell.

Gammelt og nytt smelter sammen i hverandre her i seminaret

Enda mer Teresa

St. Teresa av Avila utenfor klosteret hun tilhørte før hun reformerte sin orden.

Dette er cellen hvor St. Teresa bodde i sitt første kloster.

Kraftfulle ord fra sakristiet i kirken i St. Teresas kloster:
«Jesu Kristi prest, feir denne messen som om det var din første, siste og eneste messe.»

En liten prosesjon vi deltok i her i Valladolid. Sjekk månen titte frem rett over hodet på Vår Frue!

Et ganske ålreit sakristitak i Toledo

Oversikt over husjobbene

St. Paul, dominikanerkirken i byen!

Her er «kontoret» hvor de private studiene foretas..

Høsten 2018 i St. Eystein

Etter sommerferien var seminaristene tilbake i St. Eystein fra og med august. Men denne gangen var de tre seminaristene blitt til fire. Mathias Ledum ble tatt opp i seminaret tidligere i vår og ble dermed en del av gjengen i Akersveien 6. Omtrent hele september måned var Joachim i pastoralpraksis i St. Johannes menighet og Trym i Vår Frue menighet i Porsgrunn. Vår rektor ble utnevnt til å være sogneadministrator i St. Johannes fra 1. september (Vi gratulerer!), så rektoren trengte all den hjelpen han kunne få fra Joachim fra starten av måneden, men siden Trym skulle starte noen dager senere bestemte han og Mathias seg for å ta en tur sammen med viserektor p. Myron til munkene i Hylland før han skulle til Porsgrunn. Det ble en veldig flott tur med mange fine samtaler! Under her kan dere se bilder fra turen. Fra midten av september drar Mathias til det engelske presteseminaret i Valladolid for å gjennomføre et «propaedeutisk år», noe som vil beskrives nærmere i et senere innlegg, mens Joachim og Trym drar tilbake til Roma for å starte på sitt andre år med filosofi ved Angelicum. Vi ønsker all mulig forbønn hjertelig velkommen for dette nye semesteret!

PS: Mathias bestemte seg for å skrive noen betraktninger fra besøket hos munkene som en refleksjon over den vanskelige tiden Kirken har vært i siden samtlige overgrepsavsløringer gjennom sommeren:

«I en tid hvor mange er rystet, skuffet og sinte på grunn av de forferdelige tingene som har skjedd i Kirken, så vil jeg, samtidig som jeg deler deres frustrasjon og sorg, invitere dere til å minnes alle de heltemodige, trofaste og helstøpte menneskene som gjør alt de kan for å bygge opp Kirken og for å tjene de troende. Noen av disse heltene fant jeg oppe i en fjellside i det vakre Øst-Telemark. Håper det kan lette litt på humøret og minne oss om at i en tid som dette må vi alle ta tak for å bli kvitt det onde som finnes i Kirken, og at vi da må starte med oss sjøl!

Ruvende over den djupe Tinnsjøen og gjemt inne blant tett skog ligger Hylland munkelyd, en åndelig oase i form av et hjemmespikra trappistkloster hvor tre personer, fr. Robert, br. Serafim og br. Miikael i fellesskap lever ut sitt eneboerkall. Til tross for at de har forskjellig bakgrunn, sin egen unike vei til klosterlivet, et alderssprik på ca 50 år mellom den yngste og den eldste, så er de forenet om et felles kall. Nemlig å trekke seg tilbake fra det evige jaget etter materielle goder, karriere, makt, ære og suksess, for å vie hele sitt liv til å be for Kirken og verden, i tillegg til å daglig strebe etter å vokse i hellighet, ydmykhet og kjærlighet. Ingen strøm, telefon, internett eller innlagt vann. Mange vil nok mene det er et bortkastet liv, men etter å ha skummet gjennom de 8 utskrevne gjestebøkene og sett hvor takknemlige folk er for å ha kunnet dra opp til disse munkene og finne et åndelig tilfluktssted, et lyttende øre og en hjelpsom venn, og samtidig hørt om alle de personene de har hjulpet, da kan jeg trygt si at det livet de lever er langt fra bortkastet. I motsetning til de av Kirkens hyrder som har misbrukt sine posisjoner til å skade andre eller for å tjene sine egne behov, så har disse menneskene gitt fra seg alt av det som kan kalles makt, ære, prakt for å «ikke la seg tjene, men for selv å tjene». Jeg tror at den travle og støyete hverdagen mange av oss lever i, gjør oss mindre bevisste på de tingene som gjør oss til verre mennesker. Vi har simpelthen ikke tid eller lyst til å ta tak i oss sjøl, fordi alt skal handle om vår egen opphøyelse og realisering. Og da er det ikke rart at folk, til og med i Kirkens øverste hierarki, får et forherdet hjerte.

Jeg tror det er mye som kan gjøres for å hindre maktmisbruk og overgrep i Kirken. Grundigere oppfølging av de som jobber i Kirken, sikrere rutiner, mer gjennomsiktighet, uavhengige kommisjoner som gransker overgrepssaker og mye mer. Men sjøl om alle disse tingene er viktige og nødvendige, så er det til slutt ikke policy som gjør oss til bedre mennesker. En slik livsstil som disse munkene lever ut, hvor man gjennom bønn og refleksjon, daglig ser på seg sjøl med kritisk blikk, tvinger seg til å rive opp det ugresset man måtte finne i sitt indre, er nok en stor del av oppskriften for at Kirken skal bestå av mennesker som tjener Gud og sin neste, og ikke seg sjøl. La oss derfor bli inspirert av disse munkene til å kontinuerlig ta en titt på hvordan det står til i vår egen samvittighets hage og kvitte oss med det som hindrer de gode avlingene å vokse.»

 

St. Eysteins dag 2018

Alle Seminarets Venner er invitert til å feire St. Eysteins dag fredag 26. januar i St. Hallvard i Oslo. Denne gangen er det ikke bare vår biskop Bernt som vil møte dere; vi får også besøk av apostolisk nuncius til Norden, erkebiskop James Patrick Green. Det blir pontifikalmesse kl 18 og mottagelse etterpå. I tillegg til våre hyrder, er seminaret representert ved viserektor p. Myron Kuspys, som vil benytte anledningen til å takke for deres uvurderlige støtte. Vi ses!

Velkommen til diakon- og prestevielse!

Den 26. august vil biskop Bernt Eidsvig ordinere Josef Ottersen og Paul Opata til diakoner. Dette skjer i St. Johannes menighet i Oslo klokken 12. Etter messen er det mottagelse utenfor kirken, og på kvelden igjen er alle velkommen til sakramentsandakt i St. Joseph kl 19.

Bare en uke senere er det et nytt høydepunkt for seminaret og bispedømmet når diakon Myron Kuspys blir ordinert prest av biskop Petro Kryk , som er apostolisk eksark for ukrainere i Tyskland og Skandinavia. Dette skjer i St. Olav domkirke kl 15.  Myron feirer primissmesse (på ukrainsk) i St Joseph søndag kl 14.

Si hei til Joachim og Trym!

Vi er veldig glade for å meddele at både Joachim Teigen og Trym Hellevig, som har vært innom seminaret flere ganger det siste året, nå er tatt opp som seminarister og skal begynne sin formasjon i The Venerable English College i Roma om et par uker. Du kan lese mer om de i nyhetsbrevet  til Seminarets Venner. Ønsker du også å få slike hilsener i posten, er det bare å bli medlem!

Myron er nå subdiakon!

img_3089-webDen 8. oktober var Myron Kuspys tilbake i Ukraina for å bli ordinert subdiakon i Den Hellige Ånds presteseminar. Det var erkebiskop Ihor Vozniak av Lviv, Myrons hjemby, som la hendene på hodet hans. Subdiakon er den høyeste av de mindre ordenene i bysantinsk ritus, og tilsvarer akolytatet i den latinske kirken. Se flere bilder i karusellen:

 

Lektorat i Roma

lectors

Søndag 3. juli ble våre to seminarister tilknyttet The Venerable English College i Roma, Hai Nguyen og Josef Ottersen, innsatt til lektorer av biskop Philip Egan av Portsmout. Dette skjedde på seminarets sommerhus i nærheten av Castel Gandolfo, sammen med fire prestestudenter fra England. Neste skritt på veien til å bli prester, er at de 18. desember vil de bli innsatt som akolytter i Roma.

Hyrdens hjerte er barmhjertighet

prestejubileum1.-3. juni var flere tusen prester i Roma for å feire jubileum for prester og seminarister, som en del av Barmhjertighetens År. Torsdag samlet pave Frans dem til retrettsdag i de tre basilikaene Sta Maria Maggiore, Laterankirken og St Paul utenfor murene. Han holdt en meditasjon på hvert sted og med videooverføring fikk de alle (og resten av verden) med seg alt. Gjennomgangstemaet for retretten var: «I bildet av den Gode Hyrde, er presten barmhjertig og medfølende, nært sitt folk og en tjener for alle.» Det var ikke så lett for oss ta del i dette midt i eksamenstiden, men de som var der opplevde pavens varme mot prester som veldig rørende. Trykk her for å finne flere videoer og tekster samlet (det ryktes at det muligens skal resultere i en bok).

Josef og DOm

Josef sammen med engelske Dominic

Feiringen kulminerte med messe på Petersplassen på høytiden for Jesu Hjerte. Seminaristene hadde fått plass foran til venstre, rett ved statuen av Peter. Hver gang jeg kommer hit, blir jeg slått av hvor mye de insiterer på å få til en verdig gudstjeneste. Det er ikke akseptert med flaggveiving, overdrevet fotografering eller jubling under messen. Musikken er avdempet og tilbedende, både etter preken og kommunion er det tid for refleksjon i stillhet. Når jeg tenker meg om var det ikke særlig med forstyrrelser under rosenkransen før messen heller.

Evangeliet om den gode hyrde og den ene sauen som er kommet bort, er på mange måter blitt et bilde på hele pontifikatet til Pave Frans. Vi må nå ut til alle de som har gått seg bort, folk som har latt synden komme i mellom dem og Gud. Det er en misforståelse å tro at dette perspektivet betyr at han bryr seg mindre om de som «allerede er innafor». Han utfordrer oss hele tiden på hva det å være kristen innebærer.

sacerdotiI dag fokuserte han på hjertet, som er kjernen i mennesket, som gir det retning i livet. Hva er mitt hjerte rettet mot? Jesu hjerte har to retninger: Faderen og oss mennesker. Gleden er å bli forandret av hans barmhjertighet, som er en gave han fritt gir oss. Her stoppet paven opp og gjentok: «gratuitamente dona». Den ekte kjærlighetens glede er for en prest å hele tiden «gå ut av seg selv». Gjennomboret av kjærlighet er hjertet rettet mot Gud og våre brødre og søstre. For å hjelpe våre hjerter å brenne med kjærligheten til Jesus den Gode Hyrde, strukturerte paven prekenen rundt tre anbefalinger fra evangeliet: oppsøke, inkludere og glede seg.

Selv om Petersplassen i dag var dominert av menn i snipp, er det som vanlig lekfolk som bærer frem offergavene (og får et kort, rørende øyeblikk med paven). Noen gamle filippinske damer, et par nonner fra forskjellige verdensdeler og det som så ut som italienske konfirmanter. Det er dette som er kirken. «Vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk […] frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer», som vi sier i Den romerske kanon.

Gleden i kallet ligger i denne tosidigheten: å tilbringe tid foran sakramentet og kjenne Guds trøst og fred i hjertet, oppdage at ingenting er mektigere enn hans kjærlighet; andre ganger å være hyrde og helt nær folket, som et redskap for Guds barmhjertighet. Selv de gangene en skal korrigere, er det ved å trekke folk nærmere.

Paveaudiens og lektorat på samme dag

paul og paven

paul og paven 2Torsdag 14. april var en merkedag for seminarist Paul Opata. Ikke bare tok han et skritt videre mot prestetjeneste ved å bli innsatt som lektor, men bare et par timer tidligere hadde han vært på privat audiens med Paven. Anledningen var at paven hadde invitert the Pontifical Scots College, som Paul er tilknyttet, for å markere 400 år jubileet for misjons-eden.  Det var nemlig etter at studentene hørte om John Ogilvies martyrium,  de bestemte seg for avgi ed om å tjene hjemlandet som katolske prester og det ble et seminar. Du kan lese mer om hva paven sa til dem på hjemmesiden deres.

Det var erkebiskop Philip Tartaglia av Glasgow som innsatte Paul til lektor sammen med to andre skotske seminarister. En inspirerende dag uten sidestykke ble rundet av med festmiddag. Det er ikke vanskelig å gjette om det var paven eller lektoratet som gjorde mest inntrykk. Paul sier henrykt at det å møte Peters etterfølger er en enorm opplevelse både for livet og på veien til prestetjeneste. Vi gratulerer og minner dere på å ha ham i deres forbønner. Nå gjenstår det bare akolytat før vi kan begynne å snakke om diakonvielse.

paul lektor

 

Som en kuriositet er det verdt å merke seg at den skotske husuniformen er en blåfiolett sutan med karmosinrøde knapper og sash. Tidligere hadde hvert seminar sine farger (for å gjenkjenne hvem som kjemmer seg ut med for mye innabords på kveldstid?), men skottene er så og si de eneste som ikke har gått bort fra det.

Vi beklager at det ikke har kommet så mange oppdateringer fra oss, men det betyr kanskje at vi trives og er opptatte i Roma. Vi er svært takknemlige for alt dere ga oss mens vi var i Oslo, og at dere fortsetter å støtte oss i bønn. Neste å notere seg er at Josef og Hai mottar lektorat sammen med engelskmennene 3. juli.

Velkommen til prestevielse 20. juni

Det er stor glede for oss og Kirken at diakon Bjørn Tao Quốc Nguyễn nå snart skal bli ordinert prest. Det skjer i St. Johannes 20. juni kl13. Ordinasjonen forrettes av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg og etterfølges av en mottagelse i menighetssalen. Alle er hjertelig velkommen!

Tao begynte i St. Eystein Presteseminar høsten 2008, og vil være den første som fullfører løpet med base i Akersveien 6. Kallet er det dere som har båret frem gjennom forbønn og støtte, og vi håper dere også blir bli med på denne store dagen.

invitasjon-nett

St. Eysteins dag og kandidatur

Alle er hjertelig velkommen til pontifikalmesse i St. Joseph kirke kl 18 på St. Eysteins dag 26. januar. Da mottar Hai Nguyen og Josef Ottersen kandidaturet av biskop Bernt og ikles sort sutan. Det er det første trinnet på vei mot ordinasjonen, hvor kallet får formell tilhørighet i bispedømmet.

Minor OrdersTradisjonelt ble innlemmelsen blant de geistlige markert med tonsure, altså at en barberte toppen av hodet. Tonsuren var en forutsetning for å gå videre til de «små» (ikke-sakramentale) ordinasjonene  til portvakt, lektor, eksorsist og akolytt, før de «ordentlige» ordinasjonene til diakon og prest. Pave Paul VI besluttet med Ministeria quaedam i 1972 at en ikke lenger skulle meddele tonsur eller kalle det «små ordinasjoner». Det er i stedet snakk om tjenester kirken trinnvis bekrefter og beskikker til, og som kandidatene må utøve en periode før de ordineres. I St. Eystein mottar en kandidaturet tredje året før en med ca et år mellomrom henholdsvis blir beskikket til lektor og akolytt, og til slutt ordineres til diakon og prest (etter 6-7 år).

Som vanlig på St. Eysteins dag, er spesielt Seminarets Venner invitert til en mottagelse i Mariagården etter messen.

Takk for 2014, vi er tilbake 7. jan

Vi vil takke alle våre lesere, velgjørere, forbedere og venner for et godt år i seminaret. Etter en juleferie starter vi året med en retrett, før vi er tilbake 7. januar. Morgenmesser starter fra og med mandag 5. januar. I mellomtiden kan du lese årets julehilsen:

 

 

Vi har en ny diakon!

Lørdag 23. august ble Tao diakonviet av biskop Eidsvig i en fullsatt St. Olav domkirke. Med sterkt oppmøte av ministranter og prester fra bispedømmet, ble det en flott og høytidelig messe. Koret fra det vienamesiske pastoralsenteret sørget effektivt for at det ikke var mange tørre øyne i kirken da Tao etter ikledningen gikk opp for å dekke alteret. Her er bispedømmets bilder fra messen:

Tao ble tatt opp som seminarist høsten 2008, og vil etter ordinasjonen neste år bli det første «produktet» av vårt seminar i Oslo. Selv om ordinasjonen til diakon vil prege ham resten av livet – ja selv Paven er i bunn og grunn diakon – gleder vi oss til han kan virke for fullt. I mellomtiden ønsker vi ham lykke til med innspurten av studiene og tiden som diakon. Vi gratulerer ham og bispedømmet med dagen, og ber om at Gud må fullføre det verk han har begynt i vår medbror.

Vårens siste morgenmesse 30. mai

Semesteret nærmer seg slutten, og dette er den siste uken med ordinært program i St. Eystein. På fredag feirer vi semesterets siste messe sammen med dere, i en takksigelse og bønn for dere som har stått opp tidlig sammen med oss.

Hjertelig velkommen til St Joseph 30. mai kl 07 – kaffe og kanskje noe å spise følger etter messen!

Korsvei fredager i fastetiden

Tidligere år har vi hatt korsveiandakt i forbindelse med vesper eller kompletorium i seminaret. For at flere skal ha muligheten til å være med, legger vi den i år etter morgenmessen på fredager. Første fredag etter askeonsdag var det 15-20 stk som deltok, så det er tydelig at mange setter pris på dette. Andakten er forholdsvis rask, så du rekker å være på vei til dagens gjøremål allerede noen minutter over åtte. Vel møtt til messe og korsvei resten av fastetiden!

(Messe hverdager i St Joseph klokken 0715. Påfølgende korvei fredager i fastetiden)