En god del har skjedd siden sist hilsen, så her skal vi forsøke å gi et godt, men ikke altfor langt sammendrag av det året som har vært, året som ble annerledes for oss alle. Ikke lang tid etter at det nye semesteret hadde startet, måtte vi seminaristene ved det engelske kolleg i Roma flykte i eksil tilbake til vårt presteseminar i Akersveien. Noen timer etter å ha bestilt billetter for å reise hjem ble hele landet erklært en «rød sone», og i løpet av natten ble våre flybilletter kansellert. På morgenkvisten klarte vi skandinavene i seminaret heldigvis å få de fire siste SAS-billettene hjem til Norge den dagen. På vei til flyplassen, siden ting ikke var stressende nok fra før, valgte dekket på seminarbilen å gå i streik. Selv om vi ikke lærer disse tingene i seminaret, klarte vi heldigvis å raskt komme til verks og kom oss til flyplassen i tide. Ved ankomst startet en selvpålagt to ukers isolasjon i seminaret i Oslo, og ingen visste riktig hvor lenge vi skulle bli værende der ei heller hvor lang tid coronaviruset skulle fortsette å prege vår hverdag. Bare tre dager etter oss, kom David også hjem fra Valladolid og etter hans karantene på egenhånd ble vi omsider alle samlet i seminaret og vi kunne starte å blåse nytt liv i St. Eystein presteseminar igjen. Ironisk nok virket isolasjonen noe passende for fastetiden, og vi fikk bruke mer tid i bønn, spesielt for folket som er berørt, direkte eller indirekte av coronaviruset, og ikke minst måtte man, ikke alltid frivillig, gi avkall på mange ting som gav oss større indre frihet. Ved Guds forsyn, avsluttet vi vår karantene på Maria budskapsdag, og i en tid hvor vi også følte på angst og usikkerhet, så fant vi alle, ved Marias eksempel, styrke og ydmykhet til å gi vårt «Ja!» til det som måtte kreves av oss, i full tillit til Gud.
(Bildet viser den danske seminarist Daniel med bildekket)
Til tross for at viruset var et stort hinder for det meste, så klarte vi raskt i vårt presteseminar i Oslo å komme oss til rette. Vi fikk etablert et husprogram som lignet det vi var vant til fra våre respektive seminarer i utlandet, vi fulgte forelesningene våre på nett. Sammen med oss var også daværende diakon Franklyn, og det var en gjensidig glede å få følge ham på hans innspurt mot prestevielsen. Siden messer, rosenkransen, korsveier ble streamet fra flere menigheter og klostre, så tenkte vi at vi også kunne bidra med noe til den «virtuelle liturgiske dugnaden». Sammen med musikalsk forsterkning fra et knippe katolske unge voksne streamet vi høytidelig sakramentsandakt hver søndag kveld, noe som ble til stor glede for folk på begge sider av kameralinsen. I tillegg til messene og det liturgiske livet i vårt eget seminar, bidro vi ellers med ministrering på de store liturgiene i domkirken, noe som betydde mye for oss, spesielt i Den stille uke. Med viten om at hundrevis av folk i sine hjem, alle forhindret i å dra til sine kirker, så på messe-streamingene fikk vi en sterk følelse av å være til tjeneste for hele bispedømmet. Det betød mye for oss å vite at vi ikke bare laget show foran kamera, men at det i messen som feires var mange der ute som ba i Messen sammen med oss. Nærheten til de troende ble på et vis større da! “Presten som forbeder for og med folket “var ikke lenger bare en from og fjern beskrivelse, men en høyst virkelig en! Høydepunktet kom på påskevigilien. Vi startet i bekmørk kirke, og etter lesningene fra det Gamle Testamentet kom det store «Gloria» og mørket måtte vike for Kristi lys. Det ble sunget for full hals, mens orgel og bjeller lagde støy på nivå med et russetreff. Kristi grav er tom, Han er ikke der. Kristus har seiret over døden. Han er oppstanden, halleluja! Som søster Maria Hong sa det “Jesus er ikke i karantene!” Å synge «Deg være ære» på slutten av påskevigilien gir den samme «edruelige beruselse» hvert eneste år, og kanskje ekstra mye det året. Det mørket som det herjende coronaviruset representerte kunne ikke overvinne det blendende lyset fra Kristi oppstandelse.
(Tilbedelsen av det hellige kors på Langfredag)
(Seminaristene sammen med nyordinerte pater Franklyn, i tro med tradisjonen fikk han en saturno (hatt) i gave av de andre seminaristene)
På slutten av en travel eksamensperiode fikk semesteret sin verdige avslutning. Diakonen vår skulle endelig ordineres til prest! På dette tidspunktet hadde man fått lov til å åpne kirkene igjen, og det ble en stor messe med 200 tilstede, dessverre uten ordinandens familie fysisk tilstede, men heldigvis tilstede via streaming. Bortsett fra ferie hjemme med familie fikk vi seminaristene en spesiell sommer. Siden vi vanligvis fortsatt er i Roma til midten av juli, fikk vi for første gang alle deltatt på hver vår sommerleir i regi av NUK. Det ble en anledning til å bli godt kjent med barn og unge fra landets mange hjørner. I tillegg til det, fikk vi vært med på NUKs pilegrimstur til Nidaros, hvor vi vandret i en uke fra St. Olavs fødested ved Bønsnes til Kapp, for så å ende opp i Nidaros, Nordens Roma. Ferden bød på flott langstrakt natur og flere gamle steinkirker hvor vi, i likhet med pilegrimene som har gått forut for oss siden middelalderen, fikk bedt og feiret messe. Etter å ha nådd Kapp, tok vi verdens eldste hjuldamper i drift over Mjøsa til Hamar hvor vi blant annet feiret messe i domkirkeruinene. Deretter tok vi tog fra Hamar til utenfor Trondheim og gikk syngende og bedende, den siste lille strekken inn til den hellige Olavs grav i Nidarosdomen. Turens klimaks ble vår deltagelse i Olsokfeiringen, hvor vi sammen med tilreisende fra hele Norge deltok i det rike liturgiske programmet, og i Olsokmessen ble Joachim og Trym innsatt til akolytter, i sjølveste Nidarosdomen! Joachim beskrev det slik (Advarsel: Nynorsk!) “På Olsokmessa i Nidarosdomen vart me insatt som akolyttar, der me no får ansvaret for særskild å gjere klart alteret til Eukaristien, og å assistere prestane og diakonane under Messa. Det var verkeleg rørande og eit privilegium å gjere dette i sjølvaste Nidarosdomen, og det var med skjelven eg sto og gjorde klar hovudalteret i domen til Eukaristien. Under det alteret ligg kanskje St. Olav gravlagd, og på den staden vart Messeofferet frambore i omlag 500 år, til Guds ære, det kristne folks heilaggjering og i håp om St. Olavs forbøn. Det var nesten ubeskriveleg å stå der og hjelpe biskopen ved alteret.”
(Fra Olsokmessen hvor Trym og Joachim ble innsatt som akolytter)
Med styrke i kropp og sjel etter en uforglemmelig pilegrimstur var det tid for menighetspraksis. Fra starten av august til midten av september var vi spredt rundt omkring i landet. Joachim i St. Paul menighet, Bergen, Trym i St. Olav katolske Domsogn i Trondheim, Mathias i St. Svithun Katolske Menighet, Stavanger og David i St. Hallvard menighet i Oslo. Praksisen er med på å hjelpe oss å se, oppleve og erfare hvordan prestegjerningen leves ut på forskjellige måter på forskjellige steder, og vi får en prøvesmak på det livet som potensielt venter oss som menighetsprester. Det er også godt og nyttig for oss å få være ute i menighetene og oppleve troslivet der, når store deler av formasjonen vår skjer i et presteseminar og på et universitet. Vi kunne alle skrive under på at vi fikk en helsom praksisperiode hvor vi fikk vokse i forståelse og kjærlighet til prestegjerningen. Etter en lang periode hjemme i Norge var det på starten av høsten på tide å dra tilbake til våre seminarer i utlandet igjen. En gledelig overraskelse var at vi nå ikke bare var fire seminarister som skulle til Roma, men at vi på ny skulle sende en nordmann til Valladolid, denne gangen representert ved Ludvig Hareide fra Nøtterøy! Studiene måtte i stor grad fortsette på nett, og det har vært mye frem og tilbake med diverse coronatiltak i Roma. Til jul ble noen av oss igjen her i Italia, og andre av oss dro hjem for å feire med familien. Nå står eksamensperioden igjen for tur, og vi ber alles forbønn for at vi skal komme helskinnet igjennom!
Imens de fleste andre seminarer i verden måtte stenges ned under coronatiden, opplevde St. Eystein presteseminar sin renessanse. Vi fikk i enda større grad enn før, bygge et broderlig fellesskap mellom oss norske seminarister, samtidig som vi fikk erfare en større både fysisk og åndelig nærhet til vår Biskop, og ikke minst det Guds folk som vi i framtiden håper å betjene som prester. Tusen takk for at dere har båret oss gjennom dette året med deres trofaste bønn. Vit at vi også ber for dere!
(Seminaristene sammen med nyordinerte p. Franklyn, Biskopen og daværende rektor og viserektor)
(I tillegg til at Joachim og Trym mottok akolytatet, ble Svein Kvamsdal innsatt som lektor og mottok kandidatur under Olsok-feiringen. Her feirer vi med et aldri så lite hoppebilde! Vår nye seminarist Ludvig sees helt til venstre)