Etter sommerferien var seminaristene tilbake i St. Eystein fra og med august. Men denne gangen var de tre seminaristene blitt til fire. Mathias Ledum ble tatt opp i seminaret tidligere i vår og ble dermed en del av gjengen i Akersveien 6. Omtrent hele september måned var Joachim i pastoralpraksis i St. Johannes menighet og Trym i Vår Frue menighet i Porsgrunn. Vår rektor ble utnevnt til å være sogneadministrator i St. Johannes fra 1. september (Vi gratulerer!), så rektoren trengte all den hjelpen han kunne få fra Joachim fra starten av måneden, men siden Trym skulle starte noen dager senere bestemte han og Mathias seg for å ta en tur sammen med viserektor p. Myron til munkene i Hylland før han skulle til Porsgrunn. Det ble en veldig flott tur med mange fine samtaler! Under her kan dere se bilder fra turen. Fra midten av september drar Mathias til det engelske presteseminaret i Valladolid for å gjennomføre et «propaedeutisk år», noe som vil beskrives nærmere i et senere innlegg, mens Joachim og Trym drar tilbake til Roma for å starte på sitt andre år med filosofi ved Angelicum. Vi ønsker all mulig forbønn hjertelig velkommen for dette nye semesteret!
PS: Mathias bestemte seg for å skrive noen betraktninger fra besøket hos munkene som en refleksjon over den vanskelige tiden Kirken har vært i siden samtlige overgrepsavsløringer gjennom sommeren:
«I en tid hvor mange er rystet, skuffet og sinte på grunn av de forferdelige tingene som har skjedd i Kirken, så vil jeg, samtidig som jeg deler deres frustrasjon og sorg, invitere dere til å minnes alle de heltemodige, trofaste og helstøpte menneskene som gjør alt de kan for å bygge opp Kirken og for å tjene de troende. Noen av disse heltene fant jeg oppe i en fjellside i det vakre Øst-Telemark. Håper det kan lette litt på humøret og minne oss om at i en tid som dette må vi alle ta tak for å bli kvitt det onde som finnes i Kirken, og at vi da må starte med oss sjøl!
Ruvende over den djupe Tinnsjøen og gjemt inne blant tett skog ligger Hylland munkelyd, en åndelig oase i form av et hjemmespikra trappistkloster hvor tre personer, fr. Robert, br. Serafim og br. Miikael i fellesskap lever ut sitt eneboerkall. Til tross for at de har forskjellig bakgrunn, sin egen unike vei til klosterlivet, et alderssprik på ca 50 år mellom den yngste og den eldste, så er de forenet om et felles kall. Nemlig å trekke seg tilbake fra det evige jaget etter materielle goder, karriere, makt, ære og suksess, for å vie hele sitt liv til å be for Kirken og verden, i tillegg til å daglig strebe etter å vokse i hellighet, ydmykhet og kjærlighet. Ingen strøm, telefon, internett eller innlagt vann. Mange vil nok mene det er et bortkastet liv, men etter å ha skummet gjennom de 8 utskrevne gjestebøkene og sett hvor takknemlige folk er for å ha kunnet dra opp til disse munkene og finne et åndelig tilfluktssted, et lyttende øre og en hjelpsom venn, og samtidig hørt om alle de personene de har hjulpet, da kan jeg trygt si at det livet de lever er langt fra bortkastet. I motsetning til de av Kirkens hyrder som har misbrukt sine posisjoner til å skade andre eller for å tjene sine egne behov, så har disse menneskene gitt fra seg alt av det som kan kalles makt, ære, prakt for å «ikke la seg tjene, men for selv å tjene». Jeg tror at den travle og støyete hverdagen mange av oss lever i, gjør oss mindre bevisste på de tingene som gjør oss til verre mennesker. Vi har simpelthen ikke tid eller lyst til å ta tak i oss sjøl, fordi alt skal handle om vår egen opphøyelse og realisering. Og da er det ikke rart at folk, til og med i Kirkens øverste hierarki, får et forherdet hjerte.
Jeg tror det er mye som kan gjøres for å hindre maktmisbruk og overgrep i Kirken. Grundigere oppfølging av de som jobber i Kirken, sikrere rutiner, mer gjennomsiktighet, uavhengige kommisjoner som gransker overgrepssaker og mye mer. Men sjøl om alle disse tingene er viktige og nødvendige, så er det til slutt ikke policy som gjør oss til bedre mennesker. En slik livsstil som disse munkene lever ut, hvor man gjennom bønn og refleksjon, daglig ser på seg sjøl med kritisk blikk, tvinger seg til å rive opp det ugresset man måtte finne i sitt indre, er nok en stor del av oppskriften for at Kirken skal bestå av mennesker som tjener Gud og sin neste, og ikke seg sjøl. La oss derfor bli inspirert av disse munkene til å kontinuerlig ta en titt på hvordan det står til i vår egen samvittighets hage og kvitte oss med det som hindrer de gode avlingene å vokse.»
