St. Eystein presteseminar

 

Link til artikkelen på katolsk.no
http://www.katolsk.no/nyheter/2020/09/menighetspraksis?fbclid=IwAR02RJpnHDKnd2U7W1KIcOTnsfCjP3wMbaeEqp8Bx6PhzKnLmY-eLMGxqvE  

 

 

Det er ikke kun de akademiske studiene som skal til for å forme en person til å bli prest, likeså viktig er den praktiske erfaringen ute i menighetslivet.– I menighetspraksis får ens forkjærlighet for Kirkens liturgi vokse, samtidig som man får leve og være tett på mennesker av alle slag i alle slags livssituasjoner og oppleve det sterke møtet mellom Gud og Hans folk i sakramentene, sier prestestudent Mathias Ledum om praksistiden i St. Svithun menighet.

Tekst: Kathrine Låver

De siste ukene har prestestudentene ved St. Eystein presteseminar hatt menighetspraksis i ulike menigheter over hele landet. Til vanlig studerer de fleste av dem ved Det engelske seminaret i Roma. På grunn av koronapandemien flyttet de midlertidig hjem til seminaret i Norge.

I disse dager vender de tilbake til Kirkens sentrum; Roma. Før de tok fatt på reisen var det viktig for biskop Bernt Eidsvig at de fikk tilbrakt tid ute i det norske menighetslivet. Her forteller de litt om hvordan de har hatt det og hva de har gjort under praksistiden.

Seminarist Mathias Ledum har de seks siste ukene vært i praksis i St. Svithun menighet i Stavanger.

 

– Hvordan er det å være i menighetspraksis, Mathias?
– Det er alltid stas å være på menighetspraksis! Jeg føler meg dypt takknemlig for at jeg i år havnet i St. Svithun menighet. Her har jeg helt siden første dag blitt tatt imot med den største gjestfrihet og generøsitet, og jeg har følt meg som en del av den familien som menigheten utgjør.

Mathias sier at læringskurven har vært bratt, for på praksis får man kastet i fanget alle mulige oppgaver og utfordringer som man ikke nødvendigvis forberedes til i seminaret. – Det er i menighetslivet at vi også får en større mulighet til å komme i kontakt med vårt prestekall, poengterer han. – Det er i hvert fall i denne konteksten at mitt kall har blitt bedt fram, og hvor det har fått spire og vokse over tid.

Under praksisen er det også rom til å sette spørsmålstegn ved sitt eget prestekall. – Til tross for alt det som er bra med å få studere i et seminar, og ikke minst få sin akademiske formasjon i Roma, så er det jo ikke meningen at vi skal gjøre det for evig. Poenget med hele vår formasjon er at den skal forme, danne og forberede oss, med Jesus Den gode hyrde som vårt ideal, til tjeneste i Herrens vingård.

– I menighetspraksis får ens forkjærlighet for Kirkens liturgi vokse, samtidig som man får leve og være tett på mennesker av alle slag i alle slags livssituasjoner og oppleve det sterke møtet mellom Gud og Hans folk i sakramentene. Jeg har satt utrolig stor pris på å være en del av den fantastiske staben her, både prester og legfolk har på eksplisitt og implisitt vis lært meg masse og gitt meg noe å «tygge på» når det gjelder hva prestetjenesten innebærer og hvordan man skal bygge menighet. Jeg har også fått mange gode venner her, deriblant en eldre vietnamesisk dame. Hun har adoptert meg som sitt åndelige barnebarn, til tross for at vi ikke har noe felles språk å kommunisere på annet enn smil, latter og håndbevegelser.

 

 

– Hva har du gjort i løpet av praksisen?
– I det pastorale livet er ingen dager helt like. Formen kan være nokså lik, siden liturgien (både messe og tidebønner) utgjør en slags ramme for en prests liv, men innholdet alltid være varierende, både på godt og vondt!

Mathias forteller at i St. Svithun har dagen startet med en felles Laudes for alle prestene, og selvfølgelig for den kommende presten, før det var tid for diverse arbeid på menighetskontoret. – I den daglige messedeltagelsen har jeg bedt for menigheten, men ikke minst med menigheten; på den måten er j eg blitt tilknyttet folkene her på en unik måte. Utenom det rent sakramentale kan dagen preges av alt fra møter, samtaler, forberedelse av katekese og ungdomsarbeid, til mer tekniske ting som utforming av diverse plakater, brosjyrer og hefter etc., sier Mathias.

Hver dag har staben felles lunsj hvor de samles for enkel brødmat og en liten pustepause før de så går til hvert vårt. Rundt dette lunsjbordet går det ofte samtaler på kryss og tvers av forskjellige språk, både spansk, engelsk, norsk og italiensk brukes daglig, siden man ikke har ett felles språk som alle behersker like godt. Det bød naturligvis på mange interessante situasjoner, blant annet at det måtte tre personer til for å tolke noe fra polsk til norsk gjennom italiensk!

– På ettermiddagene, alt ettersom hva som er planlagt eller som dukker opp underveis, så er man som regel opptatt fram til kvelden. Jeg har satt spesielt pris på alle familiebesøkene, hvor jeg har fått delta i mange fine samtaler om både det sakrale og verdslige, gjerne med noe godt å spise også. Blant prakteksemplene på hvordan en dag vil utfolde seg er da jeg måtte trikse på skateboard foran konfirmantene for å overbevise de om at prestestudenter er mennesker med helt vanlige interesser, eller da jeg dro på et spontanbesøk sammen med en av prestene for å overraske en bursdagsjubilant. Der endte jeg opp med å synge karaoke utover de sene nattetimer … .

 

 

– Hvor stor del av prestestudie er praksis?
– Hver sommer har vi praksis ute i menighetene, og når vi er ferdig med studiene har vi et helt pastoralt år som diakoner før prestevielsen. I seminaret har vi imidlertid en form for pastoralpraksis hver uke som kan være alt fra å dele ut suppe på gata til å undervise engelsk for flyktninger. En viktig del av vår presteformasjon foregår på skolebenken, der vi drilles i alt fra filosofi, språk, bibelfag til teologi, kirkerett, kirkehistorie og mye mer.

– Det er imidlertid utrolig viktig å forstå at de akademiske studiene alene ikke er det som skal forme en person til å bli prest, likeså viktig er den praktiske erfaringen vi får «ute i felt».

Mathias sier at en stor del av prestegjerningen er tross alt å betjene mennesker i alle slags situasjoner. – Og å være det vi kaller en Alter Christus (Norsk: En annen Kristus) for alle.

– Den viktigste oppgave blir dermed å etterligne Kristus så mye som mulig, ikke bare å tilegne seg mest mulig kunnskap om Ham.

Det er ikke nok bare å ha en ryddig definisjon på metafysiske begreper eller kunne sitere kirkefedrene. Man må også være istand til å inkarnere sin lærdom i det levde liv, hvor Kirkens dype visdom skal tjene mennesket, og ikke omvendt.

– Det er selve grunnen til at vi hvert år blir sendt ut på pastoralpraksis ute i menigheten: Gjennom å følge prestene og menighetens liv får vi et større innblikk i prestegjerningens mangfoldige karakter

.
Seminarist Trym Hellevig har vært i likhet med Mathias vært i praksis de siste seks ukene, men i St. Olav domsogn i Trondheim.

 

– Trym, hvordan har det vært å være i menighetspraksis i St. Olav domkirkemenighet i Trondheim?

– Det er utrolig fint og jeg setter veldig pris på den tiden jeg er i praksis. Mesteparten av året sitter vi på skolebenken og går gjennom mye teori, som ofte er ganske slitsomt, så dette er en mulighet for oss til å oppleve mangfoldet av menighetslivet og få et innblikk i hvordan det vil TRym.jpgbli for oss som prester.

– Hva har dagene bestått av?

– Alle dagene er veldig forskjellige her i Trondheim. Det faste punktet i dagen er messe, hvor jeg er sakristan og gjør alt klart for presten, og så ministerer jeg i messen.

Ellers går noen dager med til mye møter av forskjellige slag, noen dager kan jeg drive med arkivarbeid. Jeg har vært med en av prestene til Ålesund og Molde, og jeg har også reist til Levanger, Munkeby og Tautra sammen med sognepresten, forteller Trym.

 

 

I tillegg har Trym hatt et fast sykekommunionsbesøk én gang i uken og av og til delt refleksjoner under messen. – Det er veldig god trening i å skrive og forberede prekener for fremtiden, sier han.

– Hvilke inntrykk har det gitt deg så langt å bli nærmere kjent med hvordan livet etter prestestudie vil være?

– Jeg har fått veldig dype inntrykk. Spesielt å møte menneskene rundt om i menighetene, som jeg forhåpentlig vil komme til å tjene i fremtiden. Man oppdager på en helt annen måte hvor viktige disse menneskene er for å holde Kirken levende, og jeg tror det er viktig å være bevisst på dette i den fremtidige prestegjerningen.

 

Seminarist David Ottersen har den siste måneden hatt praksis i St. Hallvard menighet i Oslo.

 

– David, hvordan har det vært å ha praksis i St. Hallvard menighet i Oslo?

– Det har vært veldig fint. Det har vært godt å få litt tid i en menighet og blitt bedre kjent med alle de ansatte der, i tillegg til mange frivillige. Jeg var i St. Hallvard, og det var en litt merkelig tid, fordi mange av prestene var inne i sin siste måned i menigheten.

– Hva har dagene bestått av?

– Litt forskjellig fra dag til dag, alt etter behov og planer. Det som har vært fast, er sakramentsandakt og messe. Jeg har ministrert. Ellers har dagene bydd på mye kontorarbeid, dessuten har jeg reist til ulike messesteder i sognet.

– Hva har det beste med tiden i Norge vært?

– Det har vært veldig givende å bidra til livestreamene i påskens liturgi og sakramentstilbedelsene. Når mange følte seg isolert og redde, var det utrolig flott å kunne dele håpet som ligger i den oppstandne Kristus. Vanligvis er jo livet i seminar veldig skjult for omverden, så det plutselig å stå i sentrum av det liturgiske liv i hele Norge, var spesielt.

Seminarist David Ottersen har til nå studert ved presteseminaret i Valladolid i Spania. Denne høsten skal han fortsette formasjonen ved det engelske seminaret i Roma.

– Hva ser du fram til når du nå skal reise til Roma?

– Jeg gleder meg til å komme i gang med studier igjen i Roma, til å bli kjent med nye mennesker og kunne gå i dybden av filosofien. Sannsynligvis blir det ganske mange år i Italia, så det blir et nytt kapittel i livet med masse å glede seg til.

 

Seminarist Joachim Teigen hadde menighetspraksis i St. Paul menighet i Bergen.