Vi ser ikke så veldig mye film i seminaret, men noe får vi da med oss. En ting det er verdt å merke seg, er at Hollywood baserer seg på Bibelens fortellinger i mange blockbustere dette året. Det fortjener et litt lengre innlegg enn vanlig..
La oss begynner med de største produksjonene. Kanskje du har fått med deg at storfilmen “Noah” snart kommer på kino (4. april), med stjerner som Russell Crowe (Gladiator) og Anthony Hopkins i hovedrollene og et budsjett som tåler sammenligning med “Ringenes Herre”. Ridley Scott holder også på å produsere en episk bibelfortelling, med kinopremiere på slutten av året: “Exodus” med Christian Bale (Batman) som Moses og Aaron Paul (Breaking Bad) som Joshua. Og etter mange utsettelser forventet Lionsgate å ha klart den etterlengtede forløperen til “Passion of the Christ” i desember i år. Det ser ut til at vi må smøre oss med litt mer tålmodighet, men “Mary, Mother of Christ” er altså på vei.
Den ikke like påkostede filmen “Son of God” har premiere i USA allerede nå 28. februar, men det er heller usikkert om vi får se den på norske kinoer. Den er nok mer i tråd med kristen lesing av Bibelen, i motsetning til “Noah” og “Exodus” som preges av de ikke-troende regissørenes alternative tolkninger. Et kristent testpublikum skal ha reagert negativt på Darren Aronofskys kreative frihet og litt for mørke Noah. Noe annet enn en intens film skal vi nok ikke forventa fra mannen bak “Requiem for a dream” og “Black Swan”. Selv om det ikke er en bibelsk fortelling, bør vi nevne en Sony-produksjon som stiller spørsmål om hvor langt troen vår strekker seg. Plottet er en fireåring som mener han under en operasjon var en tur i himmelen. Boken er en amerikanske bestselger som også solgte godt her til lands som “Himmelen er på or’ntli”. “Heaven Is for Real” forventes å være på norske kinoer i september. Boken er også kritisert for å bokstavelig talt være utrolig, og enkelte mener dens suksess er et skremmende vitne om voksne som på nivå med et barn ikke skjelner mellom virkelighet og fantasi. Jeg vil ikke dømme en ulest tekst, men synes det gir mening å jobbe med å skjelne hva vi bør tro på.
For å feire at det er 35 år siden tidenes mest sette film ble utgitt, får “Jesusfilmen” en re-mastret nyutgivelse i HD før påske med nytt soundtrack, nye farger og 5.1 lydmiks. Hver eneste replikk og rekvisitt i filmen skal være i tråd med evangeliet og autentisk for den palestinske kulturen for 2000 år siden. Her til lands blir det vel BlueRay som gjelder.
På sikt er det også mer i vente. Warner Bros planlegger en film om Pontius Pilatus, hvor Brad Pitt ryktes å være aktuell. Det storslagne Moses-prosjektet “Gods and Kings“, som tidligere ble forbundet med Stephen Spielberg, kan se ut til å havne i Ang Lee sine hender (mannen bak “Snikende tiger, skjult drage” og “Historien om Pi”). LD Entertainment vil fortelle historien om de første førti dagene etter Jesu død og oppstandelse i “Ressurection“. Sony Pictures og Will Smith vil kombinere historiens første søskenkrangel med vampyrer (!?) i “Redemption of Cain“.
Hvert år har det også kommet et knippe b-filmer med kristne overtoner, som vi naturlig nok aldri hører eller ser noe til, men som kan gjøre det godt i ulike nisjer og DVD-markeder. Mye av dette er enten direkte iscenesettelser av bibelfortellinger, eller hverdagslige filmer (drama eller komedie) av forkynnende karakter. “Fireproof” fra 2008 er kanskje den mest kjente av disse uavhengige filmene. I år vil kommende filmer som “God’s not dead” og “Left Behind” med Nicholas Cage sannsynligvis falle inn under den kategorien. Sistnevnte er en relativt billig remake av en enda billigere original, og kan muligens beskrives bedre som en apokalyptisk actionthriller enn noe som forkynner det glade budskap. Hvis en først skal være løssluppen med sjangerfestingen, er kanskje “Bruce Almighty” fra 2003 et mer vellykket eksempel på komedie med religiøs klang.
Med så mange rene “bibel-filmer” på vei må vi også tar høyde for at noen går på trynet. Store investeringer er ikke ensbetydende med suksess (bare tenkt på “John Carter” fra Disney som nok er tidenes dyreste flopp). For alt jeg vet kan “Left Behind” løfte seg opp til å treffe en bred målgruppe, mange har visstnok lest bøkene.
Det som er spesielt i år, er at de store studioene drar frem Bibelen. At det kommer minst sju seriøse og store 
bibelfilmer i løpet av de neste månedene er oppsiktsvekkende, når det er 10 år siden forrige gang Hollywood tjente gode penger på Guds Ord med “Passion of the Christ”. DreamWorks-klassikeren “Prinsen av Egypt” (1998) er en annen film de fleste har sett. Tilbake på 50-tallet var det Charlton Heston som vant stor publikumsappell i “De Ti Bud” (1956) og “Ben-Hur” (1959), to filmer som lenge holdt rekorden som tidenes dyreste film. En kunne spurt seg hvorfor ikke Hollywood utnytter markedspotensialet i gammeltestamentlig materiale mer, med tanke på kristendommens og jødedommens posisjon i den vestlige kulturen. Kanskje var det fjorårets braksuksess med “The Bible” på History Channel (gjennomsnittlig 15 millioner seere) som ga produsentene mot til å satse på Bibelen igjen. Her hjemme bekreftet Bibelen 2011 på salgstoppen og teateroppsetninger at marken stadig kan pløyes på nytt. Nå skal det sies at det også har vært nok av religiøse filmer som flopper. For eksempel “Jesu siste fristelse” (1988) av Martin Scorsese (!!!), som ikke tok så mye hensyn til evangeliet og spekulativt inkluderte sex-scener som ikke falt i smak. Av kanskje samme tvilsomme slaget, kan vi nevne at Paul Vernhoeven jobber med å realisere filmprosjektet “Jesus of Nazareth“, som skildrer Jesus som en menneskelig etiker og profet uten mirakler og oppstandelse. At manusforfatteren som er koblet på prosjektet deler en Oscar med Tarantino for “Pulp Fiction”, legger heller ikke en demper på forventet kontrovers.
En del av strategien for filmene som har lykkes, er at de har fått religiøse ledere til å gå god for innholdet. For studioene handler det om å sikre store investeringer som er ment å appellere til troende av alle religioner, så vel som de som er uten tro.
Jeg tror ikke nødvendigvis at Gud nå har tatt bolig i Hollywood. Som antydet vil de færreste av filmene få imprimatur med nihil obstat. Det handler mest om business. Ridley Scott har blant annet omtalt filmen sin så lite fromt som “F—— huge”. For filmindustrien har originale manus vært mangelvare de siste årene. Har du ikke lagt merke til hvor mange oppfølgere, adapsjoner og remakes industrien har gulpet opp? Og når det kommer noe populært får det gjerne franchise-innpakning (feks triologier gjør det bra). Et annet fenomen er at flere lignende fortellinger ofte blir fortalt nesten samtidig, bare fra forskjellige produsenter. Vi har hatt noen år med superhelter og redefinering av dem, mørke antihelter, nostalgiske tidshopp, filmatisering av fantasylitteratur og kjære folkeeventyr. Nylig har vi hatt filmer som gransker amerikansk rasehistorie, økonomisk urettferdighet, grådighet og utsvevelser. Nå var turen kommet for å tørke støv av en bauta innen klassiske tekster: Bibelen skal filleristes for dramatikk og action. Og når først bølgen kommer, er det mange som vil prøve å surfe på den.
Jeg forventer at vi nå får skitnere, mer realistiske og sanselige skildringer av Bibelens fortellinger. Den nye bølgen med trosbaserte filmer blir et alternativ til de glattpolerte postkortene som nok har mistet mye av sin appell. At vi utfordres på andre tolkningsmuligheter har vi godt av. Hvis vi føler troen vår trues av at det stilles spørsmål, er det et insentiv til å gå dypere inn i hva vi egentlig tror på. Når det er sagt, mener jeg Guds Åpenbaring er juicy nok til engasjere et moderne publikum uten at en trenger forkludre budskapet. En undersøkelse bekrefter at selvbevisste kristne ikke godtar at kristne fortellinger løsrives fra sin kristne mening. Hollywood har en tendens til å ta friheter med Bibelen de aldri ville tatt med Harry Potter eller andre adapsjoner hvor materialet allerede har en fanskare. Når vi vet at dette er materiale med stor betydning for troende, og at halvsannheter og forvrengninger i populærkulturen kan være svært forledende, er det ergerlig at vi ikke kan stole på bibelkunnskapene til produsentene. Spesielt for dem som aldri egentlig har blitt presentert for meningen med fortellingene, kan det gi en dårlig innføring. Men paradoksalt nok er det businessaspektet som hindrer det fra å gå alt for galt: filmen vil ikke lykkes økonomisk hvis ikke produsentene klarer å gi publikum noe de ønsker å se. Dermed kan vi glede oss over at Hollywood endelig har innsett at det er et stort publikum som ønsker å se yndlingsfortellingene deres komme til liv på det store lerretet. Filmene kan berike og utfordre dem som er trygt forankret i troen, og vekke engasjement hos ikke-troende. Og hvem er vi til å redusere Guds evne til å berøre mennesker etter vår begrensede forstand?
Uansett kan vi slå fast at Hollywood aldri vil erstatte behovet for å oppsøke den sikreste tilgangen til Guds Åpenbaring: Bibelen og Kirkens sakramenter.
Josef