St. Eystein presteseminar

Den 6. november dro vi sammen med p. Pål til Anagni, byen som dengang kapellan og skattmester Eystein Erlendsson dro til mellom 1160 og 1161 etter å ha blitt utnevnt som erkebiskop av Nidaros. Der ble han tatt imot av pave Alexander III som vigslet ham til biskop før han så vendte tilbake til Norge. St. Eystein var kjent for å være en klok og rettferdig lederskikkelse som gjennom lovverk ville bedre pilegrimers beskyttelse og få bukt med ættehevnsdrap. Samtidig var han også en barmhjertig åndelig hyrde som bygget opp det første hospital, ledet viktige kirkemøter, fremmet åndelig vekst gjennom opprettelse av klostre, styrket Olavskulten og ikke minst bygget opp Kristkirken som vi stolt kaller Norges eget hjerte (Cor Norvegiae), den vakre og mektige Nidarosdomen.

Som p. Pål derimot minte oss på i hans preken, så er ikke St. Eystein bare en som fysisk bygget opp domkirken og styrket sitt erkebispesete. Ved å bli en helgen ble han en «levende sten» i oppbyggelsen av Kristi kirke, noe langt viktigere enn enhver verdslig oppnåelse. For selv om erkebispesetet ble avviklet og Kristkirken forfalt, så ser vi i dag fortsatt fruktene av hans utrettelige arbeid. Ikke minst ser man det i opprettelsen av et eget presteseminar i Norge, for å sikre at de troende får tilgang på sakramentene og at det Messeofferet han selv bar frem daglig fortsatt bæres frem i hele landet. Det var derfor spesielt for oss å feire Messen i den samme domkirken hvor skytshelgenen for vårt presteseminar ble bispeviet og mottok sitt pallium som tegnet på hans erkebiskoppelige verdighet for 860 år siden! På hans forbønn ba vi for våre biskoper, vår stab, samt tidligere, nåværende og framtidige prestestudenter og ikke minst våre forbedere og velgjørere.

La oss be om St. Eysteins vern over Kirken i Norge og hans forbønn for flere preste- og ordenskall i vårt land!St. Eystein, erkebiskop og kirkebygger, be for oss!

Etter en fin sommer med sommerleir, pilegrimstur til Nidaros, katolske fadderdager i Oslo, kurshelg med de nye kandidatene for det permanente diakonat, og ikke minst tid for familie og venner, så dro vi alle i midten av august på menighetspraksis rundt omkring i det veldige land. Ludvig dro til St. Paul i Bergen, David sørover til sine hjemlige trakter i St. Franciskus i Arendal og undertegnede var i St. Olav menighet i Tønsberg. Trym tok turen til St. Svithun i Stavanger, mens Joachim, i stedet for å være i én menighet skulle han heller følge p. Khiem i sin siste tid i Vår Frue kirke i Ålesund og deretter bli med ham til den nystartede menigheten Sta. Barbara i Kongsberg. På grunn av forsinkelser i menighetsoppstarten så ble det heller til at han fikk være noen dager i praksis på Caritas sitt infosenter. Man kan få til mye om man bare er fleksibel nok! I menighetspraksisen fikk vi oppleve mye, lært mye og ikke minst blitt kjent med mange nye mennesker som vi håper på å treffe igjen. På katolsk.no kan man lese om menighetspraksisoppholdet til tre av oss:
David:http://www.katolsk.no/nyheter/2021/09/menighetspraksis-vitne-om-kristus-i-bade-matte-og-kunst-og-handverk
Mathias:http://www.katolsk.no/nyheter/2021/10/menighetspraksis-herren-kaller-ikke-de-kvalifiserte-han-kvalifiserer-de-han-kaller
Trym:http://www.katolsk.no/nyheter/2021/09/prestestudent-praksistiden-hjelper-oss-til-a-vokse-i-vare-kall

Be for våre seminarister som om kort tid skal motta lektorat og ordinasjonskandidatur!

En god del har skjedd siden sist hilsen, så her skal vi forsøke å gi et godt, men ikke altfor langt sammendrag av det året som har vært, året som ble annerledes for oss alle. Ikke lang tid etter at det nye semesteret hadde startet, måtte vi seminaristene ved det engelske kolleg i Roma flykte i eksil tilbake til vårt presteseminar i Akersveien. Noen timer etter å ha bestilt billetter for å reise hjem ble hele landet erklært en «rød sone», og i løpet av natten ble våre flybilletter kansellert. På morgenkvisten klarte vi skandinavene i seminaret heldigvis å få de fire siste SAS-billettene hjem til Norge den dagen. På vei til flyplassen, siden ting ikke var stressende nok fra før, valgte dekket på seminarbilen å gå i streik. Selv om vi ikke lærer disse tingene i seminaret, klarte vi heldigvis å raskt komme til verks og kom oss til flyplassen i tide. Ved ankomst startet en selvpålagt to ukers isolasjon i seminaret i Oslo, og ingen visste riktig hvor lenge vi skulle bli værende der ei heller hvor lang tid coronaviruset skulle fortsette å prege vår hverdag. Bare tre dager etter oss, kom David også hjem fra Valladolid og etter hans karantene på egenhånd ble vi omsider alle samlet i seminaret og vi kunne starte å blåse nytt liv i St. Eystein presteseminar igjen. Ironisk nok virket isolasjonen noe passende for fastetiden, og vi fikk bruke mer tid i bønn, spesielt for folket som er berørt, direkte eller indirekte av coronaviruset, og ikke minst måtte man, ikke alltid frivillig, gi avkall på mange ting som gav oss større indre frihet. Ved Guds forsyn, avsluttet vi vår karantene på Maria budskapsdag, og i en tid hvor vi også følte på angst og usikkerhet, så fant vi alle, ved Marias eksempel, styrke og ydmykhet til å gi vårt «Ja!» til det som måtte kreves av oss, i full tillit til Gud.
(Bildet viser den danske seminarist Daniel med bildekket)

Til tross for at viruset var et stort hinder for det meste, så klarte vi raskt i vårt presteseminar i Oslo å komme oss til rette. Vi fikk etablert et husprogram som lignet det vi var vant til fra våre respektive seminarer i utlandet, vi fulgte forelesningene våre på nett. Sammen med oss var også daværende diakon Franklyn, og det var en gjensidig glede å få følge ham på hans innspurt mot prestevielsen. Siden messer, rosenkransen, korsveier ble streamet fra flere menigheter og klostre, så tenkte vi at vi også kunne bidra med noe til den «virtuelle liturgiske dugnaden». Sammen med musikalsk forsterkning fra et knippe katolske unge voksne streamet vi høytidelig sakramentsandakt hver søndag kveld, noe som ble til stor glede for folk på begge sider av kameralinsen. I tillegg til messene og det liturgiske livet i vårt eget seminar, bidro vi ellers med ministrering på de store liturgiene i domkirken, noe som betydde mye for oss, spesielt i Den stille uke. Med viten om at hundrevis av folk i sine hjem, alle forhindret i å dra til sine kirker, så på messe-streamingene fikk vi en sterk følelse av å være til tjeneste for hele bispedømmet. Det betød mye for oss å vite at vi ikke bare laget show foran kamera, men at det i messen som feires var mange der ute som ba i Messen sammen med oss. Nærheten til de troende ble på et vis større da! “Presten som forbeder for og med folket “var ikke lenger bare en from og fjern beskrivelse, men en høyst virkelig en! Høydepunktet kom på påskevigilien. Vi startet i bekmørk kirke, og etter lesningene fra det Gamle Testamentet kom det store «Gloria» og mørket måtte vike for Kristi lys. Det ble sunget for full hals, mens orgel og bjeller lagde støy på nivå med et russetreff. Kristi grav er tom, Han er ikke der. Kristus har seiret over døden. Han er oppstanden, halleluja! Som søster Maria Hong sa det “Jesus er ikke i karantene!” Å synge «Deg være ære» på slutten av påskevigilien gir den samme «edruelige beruselse» hvert eneste år, og kanskje ekstra mye det året. Det mørket som det herjende coronaviruset representerte kunne ikke overvinne det blendende lyset fra Kristi oppstandelse.

(Tilbedelsen av det hellige kors på Langfredag)

(Seminaristene sammen med nyordinerte pater Franklyn, i tro med tradisjonen fikk han en saturno (hatt) i gave av de andre seminaristene)

På slutten av en travel eksamensperiode fikk semesteret sin verdige avslutning. Diakonen vår skulle endelig ordineres til prest! På dette tidspunktet hadde man fått lov til å åpne kirkene igjen, og det ble en stor messe med 200 tilstede, dessverre uten ordinandens familie fysisk tilstede, men heldigvis tilstede via streaming. Bortsett fra ferie hjemme med familie fikk vi seminaristene en spesiell sommer. Siden vi vanligvis fortsatt er i Roma til midten av juli, fikk vi for første gang alle deltatt på hver vår sommerleir i regi av NUK. Det ble en anledning til å bli godt kjent med barn og unge fra landets mange hjørner. I tillegg til det, fikk vi vært med på NUKs pilegrimstur til Nidaros, hvor vi vandret i en uke fra St. Olavs fødested ved Bønsnes til Kapp, for så å ende opp i Nidaros, Nordens Roma. Ferden bød på flott langstrakt natur og flere gamle steinkirker hvor vi, i likhet med pilegrimene som har gått forut for oss siden middelalderen, fikk bedt og feiret messe. Etter å ha nådd Kapp, tok vi verdens eldste hjuldamper i drift over Mjøsa til Hamar hvor vi blant annet feiret messe i domkirkeruinene. Deretter tok vi tog fra Hamar til utenfor Trondheim og gikk syngende og bedende, den siste lille strekken inn til den hellige Olavs grav i Nidarosdomen. Turens klimaks ble vår deltagelse i Olsokfeiringen, hvor vi sammen med tilreisende fra hele Norge deltok i det rike liturgiske programmet, og i Olsokmessen ble Joachim og Trym innsatt til akolytter, i sjølveste Nidarosdomen! Joachim beskrev det slik (Advarsel: Nynorsk!) “På Olsokmessa i Nidarosdomen vart me insatt som akolyttar, der me no får ansvaret for særskild å gjere klart alteret til Eukaristien, og å assistere prestane og diakonane under Messa. Det var verkeleg rørande og eit privilegium å gjere dette i sjølvaste Nidarosdomen, og det var med skjelven eg sto og gjorde klar hovudalteret i domen til Eukaristien. Under det alteret ligg kanskje St. Olav gravlagd, og på den staden vart Messeofferet frambore i omlag 500 år, til Guds ære, det kristne folks heilaggjering og i håp om St. Olavs forbøn. Det var nesten ubeskriveleg å stå der og hjelpe biskopen ved alteret.”

(Fra Olsokmessen hvor Trym og Joachim ble innsatt som akolytter)

Med styrke i kropp og sjel etter en uforglemmelig pilegrimstur var det tid for menighetspraksis. Fra starten av august til midten av september var vi spredt rundt omkring i landet. Joachim i St. Paul menighet, Bergen, Trym i St. Olav katolske Domsogn i Trondheim, Mathias i St. Svithun Katolske Menighet, Stavanger og David i St. Hallvard menighet i Oslo. Praksisen er med på å hjelpe oss å se, oppleve og erfare hvordan prestegjerningen leves ut på forskjellige måter på forskjellige steder, og vi får en prøvesmak på det livet som potensielt venter oss som menighetsprester. Det er også godt og nyttig for oss å få være ute i menighetene og oppleve troslivet der, når store deler av formasjonen vår skjer i et presteseminar og på et universitet. Vi kunne alle skrive under på at vi fikk en helsom praksisperiode hvor vi fikk vokse i forståelse og kjærlighet til prestegjerningen. Etter en lang periode hjemme i Norge var det på starten av høsten på tide å dra tilbake til våre seminarer i utlandet igjen. En gledelig overraskelse var at vi nå ikke bare var fire seminarister som skulle til Roma, men at vi på ny skulle sende en nordmann til Valladolid, denne gangen representert ved Ludvig Hareide fra Nøtterøy! Studiene måtte i stor grad fortsette på nett, og det har vært mye frem og tilbake med diverse coronatiltak i Roma. Til jul ble noen av oss igjen her i Italia, og andre av oss dro hjem for å feire med familien. Nå står eksamensperioden igjen for tur, og vi ber alles forbønn for at vi skal komme helskinnet igjennom! 

Imens de fleste andre seminarer i verden måtte stenges ned under coronatiden, opplevde St. Eystein presteseminar sin renessanse. Vi fikk i enda større grad enn før, bygge et broderlig fellesskap mellom oss norske seminarister,  samtidig som vi fikk erfare en større både fysisk og åndelig nærhet til vår Biskop, og ikke minst det Guds folk som vi i framtiden håper å betjene som prester. Tusen takk for at dere har båret oss gjennom dette året med deres trofaste bønn. Vit at vi også ber for dere!

(Seminaristene sammen med nyordinerte p. Franklyn, Biskopen og daværende rektor og viserektor)

(I tillegg til at Joachim og Trym mottok akolytatet, ble Svein Kvamsdal innsatt som lektor og mottok kandidatur under Olsok-feiringen. Her feirer vi med et aldri så lite hoppebilde! Vår nye seminarist Ludvig sees helt til venstre)

Link til artikkelen på katolsk.no
http://www.katolsk.no/nyheter/2020/09/menighetspraksis?fbclid=IwAR02RJpnHDKnd2U7W1KIcOTnsfCjP3wMbaeEqp8Bx6PhzKnLmY-eLMGxqvE  

PRESTESTUDIE: – Poenget med hele vår formasjon er jo at den skal forme, danne og forberede oss, med Jesus den Gode Hyrde som vårt ideal, til tjeneste i Herrens vingård.

Det er ikke kun de akademiske studiene som skal til for å forme en person til å bli prest, likeså viktig er den praktiske erfaringen ute i menighetslivet.– I menighetspraksis får ens forkjærlighet for Kirkens liturgi vokse, samtidig som man får leve og være tett på mennesker av alle slag i alle slags livssituasjoner og oppleve det sterke møtet mellom Gud og Hans folk i sakramentene, sier prestestudent Mathias Ledum om praksistiden i St. Svithun menighet.

Tekst: Kathrine Låver

De siste ukene har prestestudentene ved St. Eystein presteseminar hatt menighetspraksis i ulike menigheter over hele landet. Til vanlig studerer de fleste av dem ved Det engelske seminaret i Roma. På grunn av koronapandemien flyttet de midlertidig hjem til seminaret i Norge.

I disse dager vender de tilbake til Kirkens sentrum; Roma. Før de tok fatt på reisen var det viktig for biskop Bernt Eidsvig at de fikk tilbrakt tid ute i det norske menighetslivet. Her forteller de litt om hvordan de har hatt det og hva de har gjort under praksistiden.

Seminarist Mathias Ledum har de seks siste ukene vært i praksis i St. Svithun menighet i Stavanger.

PRESTEGJERNINGEN: – Gjennom å følge prestene og menighetens liv får vi et større innblikk i prestegjerningens mangfoldige karakter.

– Hvordan er det å være i menighetspraksis, Mathias?
– Det er alltid stas å være på menighetspraksis! Jeg føler meg dypt takknemlig for at jeg i år havnet i St. Svithun menighet. Her har jeg helt siden første dag blitt tatt imot med den største gjestfrihet og generøsitet, og jeg har følt meg som en del av den familien som menigheten utgjør.

Mathias sier at læringskurven har vært bratt, for på praksis får man kastet i fanget alle mulige oppgaver og utfordringer som man ikke nødvendigvis forberedes til i seminaret. – Det er i menighetslivet at vi også får en større mulighet til å komme i kontakt med vårt prestekall, poengterer han. – Det er i hvert fall i denne konteksten at mitt kall har blitt bedt fram, og hvor det har fått spire og vokse over tid.

Under praksisen er det også rom til å sette spørsmålstegn ved sitt eget prestekall. – Til tross for alt det som er bra med å få studere i et seminar, og ikke minst få sin akademiske formasjon i Roma, så er det jo ikke meningen at vi skal gjøre det for evig. Poenget med hele vår formasjon er at den skal forme, danne og forberede oss, med Jesus Den gode hyrde som vårt ideal, til tjeneste i Herrens vingård.

– I menighetspraksis får ens forkjærlighet for Kirkens liturgi vokse, samtidig som man får leve og være tett på mennesker av alle slag i alle slags livssituasjoner og oppleve det sterke møtet mellom Gud og Hans folk i sakramentene. Jeg har satt utrolig stor pris på å være en del av den fantastiske staben her, både prester og legfolk har på eksplisitt og implisitt vis lært meg masse og gitt meg noe å «tygge på» når det gjelder hva prestetjenesten innebærer og hvordan man skal bygge menighet. Jeg har også fått mange gode venner her, deriblant en eldre vietnamesisk dame. Hun har adoptert meg som sitt åndelige barnebarn, til tross for at vi ikke har noe felles språk å kommunisere på annet enn smil, latter og håndbevegelser.

PRAKSIS: Utenom det rent sakramentale kan dagen preges av alt fra møter, samtaler, forberedelse av katekese og ungdomsarbeid, til mer tekniske ting som utforming av diverse plakater, brosjyrer og hefter etc..

– Hva har du gjort i løpet av praksisen?
– I det pastorale livet er ingen dager helt like. Formen kan være nokså lik, siden liturgien (både messe og tidebønner) utgjør en slags ramme for en prests liv, men innholdet alltid være varierende, både på godt og vondt!

Mathias forteller at i St. Svithun har dagen startet med en felles Laudes for alle prestene, og selvfølgelig for den kommende presten, før det var tid for diverse arbeid på menighetskontoret. – I den daglige messedeltagelsen har jeg bedt for menigheten, men ikke minst med menigheten; på den måten er j eg blitt tilknyttet folkene her på en unik måte. Utenom det rent sakramentale kan dagen preges av alt fra møter, samtaler, forberedelse av katekese og ungdomsarbeid, til mer tekniske ting som utforming av diverse plakater, brosjyrer og hefter etc., sier Mathias.

Hver dag har staben felles lunsj hvor de samles for enkel brødmat og en liten pustepause før de så går til hvert vårt. Rundt dette lunsjbordet går det ofte samtaler på kryss og tvers av forskjellige språk, både spansk, engelsk, norsk og italiensk brukes daglig, siden man ikke har ett felles språk som alle behersker like godt. Det bød naturligvis på mange interessante situasjoner, blant annet at det måtte tre personer til for å tolke noe fra polsk til norsk gjennom italiensk!

– På ettermiddagene, alt ettersom hva som er planlagt eller som dukker opp underveis, så er man som regel opptatt fram til kvelden. Jeg har satt spesielt pris på alle familiebesøkene, hvor jeg har fått delta i mange fine samtaler om både det sakrale og verdslige, gjerne med noe godt å spise også. Blant prakteksemplene på hvordan en dag vil utfolde seg er da jeg måtte trikse på skateboard foran konfirmantene for å overbevise de om at prestestudenter er mennesker med helt vanlige interesser, eller da jeg dro på et spontanbesøk sammen med en av prestene for å overraske en bursdagsjubilant. Der endte jeg opp med å synge karaoke utover de sene nattetimer … .

VANLIGE INTERESSER: Prestestudenter har også helt vanlige interesser som andre unge menn. Mathias trikser med skateboard.

– Hvor stor del av prestestudie er praksis?
– Hver sommer har vi praksis ute i menighetene, og når vi er ferdig med studiene har vi et helt pastoralt år som diakoner før prestevielsen. I seminaret har vi imidlertid en form for pastoralpraksis hver uke som kan være alt fra å dele ut suppe på gata til å undervise engelsk for flyktninger. En viktig del av vår presteformasjon foregår på skolebenken, der vi drilles i alt fra filosofi, språk, bibelfag til teologi, kirkerett, kirkehistorie og mye mer.

– Det er imidlertid utrolig viktig å forstå at de akademiske studiene alene ikke er det som skal forme en person til å bli prest, likeså viktig er den praktiske erfaringen vi får «ute i felt».

Mathias sier at en stor del av prestegjerningen er tross alt å betjene mennesker i alle slags situasjoner. – Og å være det vi kaller en Alter Christus (Norsk: En annen Kristus) for alle.

– Den viktigste oppgave blir dermed å etterligne Kristus så mye som mulig, ikke bare å tilegne seg mest mulig kunnskap om Ham.

Det er ikke nok bare å ha en ryddig definisjon på metafysiske begreper eller kunne sitere kirkefedrene. Man må også være istand til å inkarnere sin lærdom i det levde liv, hvor Kirkens dype visdom skal tjene mennesket, og ikke omvendt.

– Det er selve grunnen til at vi hvert år blir sendt ut på pastoralpraksis ute i menigheten: Gjennom å følge prestene og menighetens liv får vi et større innblikk i prestegjerningens mangfoldige karakter

.
Seminarist Trym Hellevig har vært i likhet med Mathias vært i praksis de siste seks ukene, men i St. Olav domsogn i Trondheim.

INNBLIKK I MENIGHETSLIVET: – Mesteparten av året sitter vi på skolebenken og går gjennom mye teori, som ofte er ganske slitsomt, så dette er en mulighet for oss til å oppleve mangfoldet av menighetslivet. Foto: St. Eystein presteseminar.

– Trym, hvordan har det vært å være i menighetspraksis i St. Olav domkirkemenighet i Trondheim?

– Det er utrolig fint og jeg setter veldig pris på den tiden jeg er i praksis. Mesteparten av året sitter vi på skolebenken og går gjennom mye teori, som ofte er ganske slitsomt, så dette er en mulighet for oss til å oppleve mangfoldet av menighetslivet og få et innblikk i hvordan det vil TRym.jpgbli for oss som prester.

– Hva har dagene bestått av?

– Alle dagene er veldig forskjellige her i Trondheim. Det faste punktet i dagen er messe, hvor jeg er sakristan og gjør alt klart for presten, og så ministerer jeg i messen.

Ellers går noen dager med til mye møter av forskjellige slag, noen dager kan jeg drive med arkivarbeid. Jeg har vært med en av prestene til Ålesund og Molde, og jeg har også reist til Levanger, Munkeby og Tautra sammen med sognepresten, forteller Trym.

I tillegg har Trym hatt et fast sykekommunionsbesøk én gang i uken og av og til delt refleksjoner under messen. – Det er veldig god trening i å skrive og forberede prekener for fremtiden, sier han.

– Hvilke inntrykk har det gitt deg så langt å bli nærmere kjent med hvordan livet etter prestestudie vil være?

– Jeg har fått veldig dype inntrykk. Spesielt å møte menneskene rundt om i menighetene, som jeg forhåpentlig vil komme til å tjene i fremtiden. Man oppdager på en helt annen måte hvor viktige disse menneskene er for å holde Kirken levende, og jeg tror det er viktig å være bevisst på dette i den fremtidige prestegjerningen.

Seminarist David Ottersen har den siste måneden hatt praksis i St. Hallvard menighet i Oslo.

I NORGE: – Når mange følte seg isolert og redde, var det utrolig flott å kunne dele håpet som ligger i den oppstandne Kristus, sier seminarist David Ottersen. Foto: St. Eystein presteseminar

– David, hvordan har det vært å ha praksis i St. Hallvard menighet i Oslo?

– Det har vært veldig fint. Det har vært godt å få litt tid i en menighet og blitt bedre kjent med alle de ansatte der, i tillegg til mange frivillige. Jeg var i St. Hallvard, og det var en litt merkelig tid, fordi mange av prestene var inne i sin siste måned i menigheten.

– Hva har dagene bestått av?

– Litt forskjellig fra dag til dag, alt etter behov og planer. Det som har vært fast, er sakramentsandakt og messe. Jeg har ministrert. Ellers har dagene bydd på mye kontorarbeid, dessuten har jeg reist til ulike messesteder i sognet.

– Hva har det beste med tiden i Norge vært?

– Det har vært veldig givende å bidra til livestreamene i påskens liturgi og sakramentstilbedelsene. Når mange følte seg isolert og redde, var det utrolig flott å kunne dele håpet som ligger i den oppstandne Kristus. Vanligvis er jo livet i seminar veldig skjult for omverden, så det plutselig å stå i sentrum av det liturgiske liv i hele Norge, var spesielt.

Seminarist David Ottersen har til nå studert ved presteseminaret i Valladolid i Spania. Denne høsten skal han fortsette formasjonen ved det engelske seminaret i Roma.

– Hva ser du fram til når du nå skal reise til Roma?

– Jeg gleder meg til å komme i gang med studier igjen i Roma, til å bli kjent med nye mennesker og kunne gå i dybden av filosofien. Sannsynligvis blir det ganske mange år i Italia, så det blir et nytt kapittel i livet med masse å glede seg til.

Seminarist Joachim Teigen hadde menighetspraksis i St. Paul menighet i Bergen.

ST. PAUL MENIGHET: Under praksistiden feiret Bergen by 840 årsjubileum for den Hellige Sunniva og opprettelsen av byen.

OPPGAVER: En av oppgavene i praksisperioden var å bistå under messefeiringen.

I skrivende stund er det 100 dager siden jeg med en smule nerver satte meg på flyet i retning Roma for å starte på mitt første år ved Venerabile English College. Det føltes igrunn betyrggende å gå fra et engelsk kolleg til et annet, jeg hadde jo blitt så vant til det engelske seminarmiljøet med tea time, dress og slips på søndager og dets humoristiske og avslappede sjargong. Samtidig skulle jeg tross alt bli gjenforent med de fleste andre norske seminaristene og i tillegg starte med andre fra Norden. Jeg hadde noen få ideer om hvordan det kom til å bli, men var fortsatt ganske spent på alt det som vil være nytt. Når jeg ser tilbake på disse første 100 dagene så har det vært en tid full av ny lærdom, nye inntrykk, nye vennskap og ikke minst en forsterka iver til å aktivt skjelne Guds vilje i mitt liv.

«Italiensk startpakke»
I kjent stil ankom jeg noe sent på kvelden den 24. august og dro med rektor rett til restauranten hvor de andre nye seminaristene var. Der fikk vi som kjente hverandre litt fra før et hyggelig gjensyn, og for de ukjente ble det et fint første møte. Mens vi satt og nøt det italienske aftensmåltidet slo det meg: Her satt vi midt i Roma, sjølve “hovedpulsåren i Kirken”, 6 nye menn som har valgt å følge kallet til prestetjenesten, én fra Danmark med østerriksk bakgrunn, én fra Finland med brasiliansk bakgrunn, én fra Sverige med kroatisk bakgrunn, én fra Norge med filippinsk bakgrunn og to engelskmenn. Det kunne nesten ikke blitt mer katolsk. Det var en sterk følelse av å være en del av verdenskirken, å tilhøre noe større enn seg sjøl og at Gud kaller mennesker fra alle kriker og kroker av verden. Dagen etter satte vi oss på toget til San Giovanni Valdarno, en liten landsby i Toscana hvor vi skulle bo i en måneds tid, hvor språk og kultur skulle læres gjennom 6 timer daglig språkkurs samt bo i ikke-engelsktalende vertsfamilier: en skikkelig “italiensk startpakke”! Jeg kunne nærmest ingenting på italiensk da jeg ankom, men man kom fort inn i det, da man ikke hadde noe anna felles språk å kommunisere på. Vi fikk oppleve mye fint i løpet av denne måneden, med ekskursjoner til andre nydelige byer som Firenze og Arezzo, samt koselige landsbyer, og opplevelsen av det trivelige samholdet med vertsfamilien og ikke minst broderskapet mellom oss nye seminaristene.

Introduksjonsuke, paveaudiens og stille retrett
Etter 4 uker med det intense språkkurset og vi hadde fått en skikkelig innføring i italiensk språk og kultur dro vi omsider tilbake til Roma for å starte på seminarlivet i det “ærverdige engelske kolleg”. Den første uka vår var en fyldig introduksjonsuke hvor vi ble proppet med mye ny informasjon om hvordan livet her i huset fungerer, altså alt fra hvordan man ministrerer til hvor man henter dopapir. Vi var også så heldige at vi fikk dra på Pavens onsdagsaudiens hvor vi fikk en spesiell hilsen fra Paven hvor han ønsket oss velkommen til byen og lykke til på ferden. På forhånd hadde vi fått beskjed fra rektoren at vi, i håp om å få oppmerksomheten hans skulle rope “Viva il Papa” da han nevnte oss i sin hilsen, men dessverre klarte ikke seks skrale og usynkroniserte stemmer å lage nok støy til at han la merke til oss. Vi får vente tålmodig på en ny anledning i framtida! På slutten av vår introduksjonsuke rakk vi så vidt å møte de andre seminaristene som nylig hadde kommet hjem fra pastoralpraksis før vi gikk inn i en ukes stille retrett oppe på vår sommerresidens. Det var en flott måte å starte året på, hvor vi etter en lang sommer med mange opplevelser, inntrykk og ting å gruble på, kunne møte Gud i stillheten og forsøke å lytte til hva Han vil for oss.

Filosofi som verktøy
Tilbake i Roma igjen var det på tide å ta fatt på den akademiske delen av vår formasjon, og filosofistudier på Angelicum sto for tur. Der skal man i to år studere ting som filosofihistorie, logikk, naturfilosofi, etikk, antropologi, epistemologi, metafysikk etc. og det er sikkert lett å tenke “Hva slags relevans har dette for prestestudenter? Dette er jo ting man sjeldent hører om fra prekestolen og ellers i det pastorale liv!” Men faktisk, så er filosofi et av vårt ypperste verktøy for å manøvrere oss gjennom en kompleks teologisk verden hvor teologer ofte benytter seg av filosofiske begrep for å forklare sider av troen. Filosofi kan dermed hjelpe oss med å forstå troen vår gjennom fornuft og logikk, og ikke bare tror fordi man tror alene, noe som er et kjennetegn ved den katolske tro, nemlig at tro og fornuft ikke er på kollisjonskurs med hverandre, men heller komplementerer hverandre. Siden tidenes morgen har mennesker grublet over sentrale spørsmål om livets mening, døden, sannhet, frihet, rettferdighet, godhet og ondskap, menneskets verdighet etc. og ulike filosofer har forsøkt å besvare disse gjennom alle tider. Nå i en tid hvor mange folk gjerne vil holde Gud utenfor denne diskusjonen, så tror jeg at filosofi kan gjøre det lettere å delta i samtaler med ikke-religiøse. På den måten kan man bruke filosofien til å snakke implisitt om Gud og forhåpentligvis lede folk til troen ved hjelp av fornuften. Når det er sagt, så er det ikke alltid det føles veldig motiverende, ei heller begripelig når logikkprofessoren gjerne vil gjøre sine forelesninger til en slags “hobby-standup” på en gebrokken form for engelsk. Men vi holder ut!

Helligkåring, Olavsmesse, New Men Show og Martyrs’ Day
Noen høydepunkter som har prega dette første semesteret er blant annet helligkåringen av John Henry Newman, norsk messe på festen for Olavs dåp og omvendelse, adventsretrett, og ikke minst vårt “New Men Show” hvor vi nye seminarister satt opp en mini-forestilling for resten av huset. Der spilte vi naturlig nok på den stadig tydeligere nordiske tilstedeværelsen i kollegiet og utfordra våre medseminarister og stab til å uttale vriene ord og setninger på norsk, svensk, dansk og finsk. Deres tapre forsøk gjorde opp for den mindre vellykkede utførelsen! Den største feiringen som for meg markerte en milepæl for dette første semesteret var vår “Martyrs’ Day” hvor vi feira seminarets egne martyrer. Disse modige prestene som en gang studerte her i det samme huset, dro etter sin formasjonstid her tilbake til England og Wales for å tjene Gud og betjene de troende i en tid det var livsfarlig å være katolikk i disse landene. Denne festen starta med lesningsgudstjeneste kvelden før, hvor vår egen Joachim leste opp seminarets første martyr St. Ralph Sherwins brev til sin familie dagen før han ble henretta. Det var utrolig vakkert å høre dette sterke vitnesbyrdet fra en person som bodde, ba og studerte i det samme huset som oss! Resten av dagen ble markert med en høytidelig messe som Kardinal Ouellet feira, etterfulgt av et måltid med rikelige mengder mat og drikke sammen med venner av seminaret både fra inn- og utland. På tampen av dagen fikk feiringen sin verdige avslutning ved at vi æret relikviene av våre martyrer og på samme måte som studentene her gjorde hver gang de fikk nyheten om at en av deres medbrødre hadde blitt martyrisert, sang et høgtidelig “Te Deum” foran maleriet i kapellet. Idet vi sang “Deg priser apostlenes mektige kor. Deg lover profetenes ærverdige skare. Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær” var det vanskelig å ikke bli rørt dypt i sitt indre. Man innså at man sammen med apostlene, profetene, martyrene og alle som er gått forut for oss, er tilslutta en ubrutt linje av lovprisning til Gud, og at vi, 400 år etter disse engelske martyrene, sjøl er kalt til å dra hjem til våre land med den samme fryktløse misjonsiver og gi vårt liv til å gjenopplive troens ild i våre landsmenns hjerter, for Guds større pris og ære. Dette ble en rørende og sterk opplevelse som har gjort skjelningen av Guds vilje enda mer ekte, rå og upynta. Det finnes ingen middelvei i et liv i prestegjerningen. Det er Gud eller ingenting. I vårt seminar er vi så heldige å ha de engelske martyrenes relikvier som en kontinuerlig påminnelse om nettopp dette.

Alt godt i Kristus,
Mathias Ledum

Våre første italiensklekser påbegynnes. Ikke alle er like begeistret.

Vanna og Ennio var vertsfamilie for meg og Marc (seminarist fra Leeds) i 4 uker! Mer koselige og gjestfrie mennesker finnes nok ei i Toscana.

Vi besøkte benediktinerklosteret Vallombrosa hvor de blant annet produserer gin og andre likører. Her byr munken på en liten smakebit!

Kebab. Deilig og autentisk italiensk mat! Neida, vi kom altfor seint hjem fra en av våre dagsturer og ingen av de to andre restaurantene i byen var åpne..

Vår italiensklærer tok oss med til hennes foreldres sommerhus for å lage skikkelig hemlaga italiensk pizza

Steking i ordentlig steinovn. Jeg var på vei til å nevne fenomenet Grandiosa for de, men av diplomatiske årsaker valgte jeg å tie.

Helgene ble som regel brukt til å reise rundt. Her vandrer vi rundt i Bologna!

San Pietro, katedralen i Bologna

Vi besøkte også graven til St. Dominikus i Bologna, vi kom dessverre ikke tettere på pga et bryllup som skulle feires der..

En av de sju kirkene som er koblet sammen og går under navnet St. Stefanus.

Dagstur til Siena!

En viss Katarina kjent fra disse trakter. Vi besøkte hennes relikvier og stedet hvor hun vokste opp.

St. Mikael og Kajetans kirke i Firenze

Santa Maria Novella, dominikanerkirken i Firenze

San Miniato al Monte. Et benediktinerkloster på høyden ovenfor Firenze.

Ganske grei utsikt fra klosteret.

Utflukt til Rocca Ricciarda

Vakker utsikt fra Rocca Ricciarda

Et presteseminar utenfor Firenze med utrolig vakker beliggenhet.

Der i seminaret besøkte vi en dansk venn av Daniel (seminarist for København).

Trøtte/spente/klare for onsdagsaudiens med Paven.

Ganske greie plasser ble det også!

Som plaster på såret etter at Paven ikke hørte oss da vi ropte «Viva il Papa» spanderte rektor kaffe på oss.

Pingpong har blitt et av de mange tidsfordrivene man kan moro seg med her i seminaret.

Kapellet vårt hvor vi ber tidebønner hver dag. Ekstremt knirkete benker, så det er umulig å snike seg inn ubemerket hvis man kommer for seint. (Også fordi staben sitter på bakerste rad)

Biblioteket med de eldste bøkene.

Et av de eldste verkene vi har i vårt arkiv. Et manuskript fra ca. 1350 om St. Thomas av Canterbury

Vår «Liber Ruber», den røde bok, hvor alle studenter helt siden st. Ralph Sherwin har blitt innskrevet. Vi har også signert i denne boken, dog i dets 7. volum.

På vår takterasse er det mulig å få meg seg både soloppganger og solnedganger. Her er bilde fra en tidlig septembermorgen.

Helt grei utsikt å ha når man er på stille retrett. Over innsjøen til venstre kan man skimte Castel Gandolfo, Pavens sommerresidens.

Kapellet vårt oppe på sommerresidensen dedikert til Vår Frue av snøen (Our Lady of Snows).

Å be rosenkrans mysende i kveldssola er noe å anbefale.

Angelicum, mitt nye Mater Alma.

Angelicum er vel heller kallenavnet på det litt lengre offisielle navnet: «Pontifical University of St. Thomas Aquinas». Naturligvis setter dermed St. Thomas Aquinas preg på universitetet, både fagmessig og interiørmessig.

Angelicum er drevet av dominikanerordenen og dermed er naturligvis flere av våre professorer dominikanerbrødre.

Klassene er ofte en god blanding av lekmenn, nonner, brødre, munker prestestudenter og prester. Det gjør diskusjonene i klassen veldig spennende!

Noen av oss førsteåringene var så heldige å få ministrere i messen for starten på det nye akademiske året.

Ganske ok+ skolekappell det der.

Sveitsiske Kardinal Koch feiret messen.

To seminarister fra det engelske kolleg, to skotske seminarister i deres fiolette sutaner og rødt fascia, to diakoner som studerer på Angelicum og Kardinal Koch.

Viktor (Helsinki bispedømme) og meg tilstede på helligkåringen av St. John Henry Newman

I forbindelse med helligkåringen av St. John Henry Newman hadde seminaret besøk av en spesiell gjest. Dette var ingen ringere enn Charles Prince of Wales! Pga sikkerhet så ble vi spurt om å ikke komme hjem til seminaret før denne gjesten hadde dratt. Vi fikk heldigvis vinket farvel da han forlot seminaret!

sdr

Sant’Agnese in Agone, en av mange flotte kirker i området.

Noe forskjell på skoleveien her i Roma enn den jeg var vant til hjemme i Gudbrandsdalen.

Meg, Joachim og p. Pål som var på besøk her i høst.

Vårt «New Men Show» ble innledet med en festmiddag med en moro quiz før vi gikk ned i krypten for å framføre vår forestilling.

Her får vår et av våre stabsmedlemmer prøve seg på denne tungekrølleren: «Det låg en hælvdau ælgkalv i ælva og flaut». Usikker på hva som framprovoserte mest latter av forsøket på uttale det eller da jeg fortalte hva det betød.

Allsang på slutten av showet. Vi ble ganske fornøyde med resultatet da vi til og med fikk rektor til å synge med!

Vi besøkte våre karmelittiske studiekamerater oppe på Teresianum. For en perle av et sted!

Seminarist Daniel og br. Benedict

p. Hai poserer sammen med viserektor p. Myron på takterassen.

Biskop Kozon av København var på besøk i seminaret og inviterte alle oss nordiske prestestudenter og ordensfolk på middag og i morgenmesse i Peterskirken.

Relikvier av våre martyrer. Til vanlig er de oppbevart under alteret, men på vår Martyrs’ Day blir de stilt ut på alteret for alle folk til å se og be foran.

Sakramentet utstilt på alteret og i bakgrunnen ser man maleriet av Den hellige treenighet som studentene på 1600-tallet samlet seg foran og sang et «Te Deum» (Store Gud, vi lover deg) hver gang de fikk nyhetene om at en av deres egne var blitt martyrisert.

Rektor p. Bharath og viserektor p. Myron kom på en snarvisitt i starten av desember. Som skikkelige nordmenn valgte vi å spise is ute i kulda.

Hurra! Deo gratias! Forrige lørdag, på festen for apostelen Andreas ble en av våre seminarister viet til diakon! Vi takker Gud for at Han har kalt vår bror Franklyn og vi takker Franklyn for å ha svart «Ja»! Biskopen beskriver det på en vakker måte i hans preken i diakonvielsen:

«Vi vet at kall er svaret på Kirkens bønn. Evne og vilje til å høre kallet er en sak for dem som kalles. Det kan være vanskelig å høre og motta kallet i en verden som vil tilby oss så meget annet enn det å tjene Gud. Du, Franklyn, har forstått de tegn Gud har gitt deg, ja du har hørt hva han har sagt til deg, fulgt ham i glede, og stiller deg idag frem til hans tjeneste. Du vil gi ditt liv for å tjene ham. Det er ikke andre som bærer deg frem; du er ikke Kirkens offer – uansett hvor inderlig og utholdende vi ber for prestekall. Du svarer «ja». Gud tar ingen i sin tjeneste som ikke vil bli det han kaller dem til. Den glede du legger for dagen, gjør et stort inntrykk på oss, og vil gi nytt mot til de mange som ber for kall.»

Hurra og deo gratias! Den 22. juni ble vår kjære diakon Hai Nguyen presteviet av Biskop Bernt I. Eidsvig i St. Johannes kirke på Bredtvet.

«Kjære Hai, din formasjon, dvs. din religiøse forberedelse til prestegjerningen, begynte i ditt hjem. Du har foreldre som forstår hvor velsignelsesrik prestegjerningen er. De er nok klar over hva en prest må forsake, men alle ofre han er pålagt, blir til velsignelse for Guds folk. Jeg har hatt gleden av å møte dine foreldre de siste par ukene. Vi har ikke et felles språk, men det er ikke vanskelig å forstå hvor meget de har savnet deg i disse årene, enda tydeligere er deres glede nå når de får være sammen med deg i dag. Din visjon og ditt kall er å tjene Guds folk, men de åpnet en gang dine øyne og lot deg se hvor rik prestegjerningen er.

I det evangelium vi nettopp har hørt, får Peter vite hva hans kall er, likefremt og med få ord. Jesus spør ham: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse?» Han svarer: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.»

Jesus sier ikke noe om kirkeordning eller liturgi, men gir ham et konkret oppdrag: «Fø mine lam.» I disse tre ord er det hele samlet: diakoni, forkynnelse, sakramenter, alt hjorden har behov for, skal – og kan – Peter gi den. Det kan han selvsagt ikke ut fra egne overnaturlige og uforklarlige evner, men i kraft av den særskilte nåde Gud gir ham til del.» sa Biskopen i sin preken.

Vi ønsker p. Hai alt godt videre!!

Les hele preken og se flere bilder her:
http://www.katolsk.no/nyheter/2019/06/prestevielse-22-juni-biskop-bernt-i-eidsvigs-preken

Les intervju med p. Hai i forkant av ordinasjonen her:
http://www.katolsk.no/nyheter/2019/06/peter-hai-nguyen-min-kallsvei-til-prestegjerningen

Trym, Joachim og diakon Hai med p. Pål Bratbak, som besøkte Roma på 17. Mai i år.

Seminaristene Trym Andreas Hellevig og Joachim Teigen har nå studert sammen i to år ved det engelske Kollegiet (Venerable English College) i Roma. Dette er kanskje to ukjente navn for mange i Norge – for å fortelle litt, så kommer Trym fra Bergen og har tidligere studert økonomi og forretningsførsel og har arbeidet i rundt 10 år innen markedsføring og logistikk. Han konverterte fra Den norske kirke til Den katolske Kirke i 2012. Joachim kommer fra Kviteseid i Telemark og har tidligere studert teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo og gjorde et pastoralt år i St. Hallvard menighet før han dro til Roma for å begynne sin formasjon. Han er også konvertitt fra Den norske kirke. Joachim og Trym begynte altså i seminaret samtidig i august 2017 og har studert filosofi ved Angelicum i Roma siden da. Det at de nå er i ferd med å avslutte sitt andre år innebærer en del ting. Først og fremst gjelder det nå for dem å gjøre seg rede til å begynne å studere teologi – på italiensk! – fra høsten av. De forbereder deg også til å motta lektorat den 30. juni i år – det første av de såkalte ministeriene som er det første offisielle steget på vei mot en fremtidig prestevielse. Som lektorer vil de være offisielle lesere av skriftlesningene i Ordets Liturgi under messen og de har i den grad fått muligheten til å kunne fordype seg i den hellige skrift i forberedelse til lektoratet. Etter planen skal Trym og Joachim studere i Roma i 3 år til, og disse 3 årene vil bli dedikert til teologi ved det Gregorianske Universitetet i Roma. Seminaristenes studier blir gjennomført i diverse pontifikale universiteter, men mesteparten av seminarlivet foregår i selve seminaret, som er det stedet hvor seminaristene bor, spiser, ber og sosialiserer.

Et bygg med rik historie
The Venerable English College er veldig sentralt plassert i sentrum av Roma, med noen få minutters gangavstand til Blomstertorget (Campo di Fiori) og 15 minutter fra Vatikanet. Det er den eldste engelske institusjonen utenfor England, og byggets historie går helt tilbake til 1362 da det ble opprettet som et hospits for engelske pilgrimer. Men da reformasjonen kom, og da Henry VIII vek bort fra den Katolske Kirke, sluttet hospitset også å motta støtte fra den engelske stat. Kirkeautoritetene besluttet da å gjøre det om til et seminar, og dette stedet ble da offisielt opprettet som seminar av pave Gregor XIII i 1579. Den originale pavelige bullen fra 1579 er fremdeles bevart i kollegiets arkivseksjon. Men katolikker ble imidlertid volsomt forfulgt i England på denne tiden, og det innebar en betydelig risiko for prestene som ble ordinert her og som dro hjem til England. Over de neste 100 årene led 44 tidligere studenter ved Venerable English College martyrdøden og disse 44 martyrene blir spesielt æret på dette stedet. Dette er også grunnen til å maleriet som vi har i kirken, det såkalte “Martyr’s Painting” (avbildet, malt i 1583 av Durante Alberti), er så høyt verdsatt og av enorm historisk verdi. Når seminaristene fikk nyheter om at en av deres tidligere studenter hadde blitt henrettet for sin tro, ville de alle samle seg rundt dette bildet og synge “Te Deum”, en tradisjon som vi også overholder hvert år, den 1. desember, dødsdatoen for Ralph Sherwin i 1581, den første martyren til kollegiet.
The Venerable English College var styrt av Jesuitt-ordenen, helt frem til 1798, da Roma ble okkupert av Napoleons styrker. Siden engelskmennene kom tilbake 20 år senere i 1818, har det vært et seminar for å utdanne sekulærprester som gjør tjeneste for sine respektive bispedømmer i England og Wales. I dag er det ikke bare engelske seminarister som studerer her, og flere nasjoner er representert her, blant annet Norge, Sverige, Australia og Malta. I tillegg til å være et stort og vennlig felleskap med rundt 40 seminarister og prester, er også seminaret veldig bra utstyrt. I bygget finnes det i tillegg til hovedkirken vår, 2 kapell, en stor spisesal, felles oppholdsområde med kjøkken, et stort bibliotek, treningsrom, hage og svømmebasseng. Kollegiet eier også en sommervilla utenfor Roma, hvor vi reiser opp flere ganger i året. Den ligger flott til i landlige omgivelser og kan være et veldig velkomment avbrekk fra hverdagen hvor det er mulig å komme opp for å slappe av litt. På slutten av året tilbringer vi 2 uker her for å slippe unna Juli-heten i Roma, og vi avslutter da året med innsettelse til lektorat, akolytat, kanditadur og diakonvielse som finner sted i villaen.

Livet i seminaret
Joachim forteller litt om hvordan hverdagen er i Roma: “For mang ein lekmann, katolikk eller ikkje, så er livet til ein seminarist eit noko mysteriøst tilvere. «Kva held dei på med heile dagen?» lurer nok mange på. Ein slags blanding av munk og universitetsstudent, vil nok andre tenkje. Det siste er på sporet av noko som kan likne på ein seminaristliv, om enn ikkje heilt. For ja, i det me skjelnar og førebur oss på presteteneste, så lever me eit liv i fellesskap med andre, der me ber saman, spiser saman, og tek hand om ulike oppgåver i huset.

Dagen byrjar kl. 06.45 med morgonbøn og messe, tett fylgd av frukost, studier, og diverse plikter i og utanfor huset. Og på kvelden møtast me att til kveldsbøn. Samstundes er denne måten å leve på ikkje eit permament tilhøve for prestestudentar i eit bispedømme, men snarare eit middel for å formerast til eit liv der ein (ofte) bur åleine. Kommunitetslivet skal forme i oss gode vaner slik at balansen mellom verdslege plikter og andeleg liv i livet som prest vert noko enklare å få til. Og på dagtid er me universitetsstudentar. Me går på forelesingar utanfor seminaret og stiftar venskap med både prestestudentar og heilt alminnelege universitetsstudentar.”

Og Trym forteller videre: “For min del synes jeg det er passende at dagen begynner med morgenbønn og messe. Det betyr at noe av det første som skjer er at vi sentrerer oss mot Kristus og at vi får møte Ham i messeofferet før vi tar fatt på dagens oppgaver. Dagene er ofte travle, men de er travle på en god måte og balansen synes jeg er god. Måltidene er i vårt refektorie, her får vi spise frokost, lunsj og middag hver dag og dette innbydende rommet gir en god og sosial atmosfære. Morgenene er som regel fylt opp med forelesninger. Etter at vi har vært på universitetet kommer vi tilbake til seminaret for å spise lunsj i felleskap, og deretter er ettermiddagene fylt opp med selvstudier og diverse aktiviteter slik som pastoralkurs, korøvelser, spirituel konferanse og husgrupper. Vi har felles aftenbønn og etter det serveres det middag i refektoriet. Lørdagen er en fri dag, som vi kan bruke til rekreasjon og det vi ellers ønsker å gjøre. Søndagene har også et relativt lett program, hvor vi har formell lunsj og en høytidelig, sunget vesper om kvelden. I vår søndagsmesse tar vi også i mot mange gjester som kommer utenfra, og kirken er som regel godt fylt opp om søndagen. Gjestfrihet er en praksis som er ekstremt viktig her i kollegiet – det har vært tradisjon for å ta i mot fremmede og ønske dem velkommen siden dette stedet var et pilgrimshospits – og denne tradisjonen har alltid blitt ivaretatt her. Vi tar imot mange grupper og gjester gjennom hele året og setter pris på at det er så mange som besøker oss.

Alle seminaristene har også husarbeid som vi gjør i seminaret. Mens Joachim sin husjobb er “choir master”, altså å tå hånd om musikken for liturgien, så er min husjobb å arbeide i sakristiet. Det innebærer at jeg er en av de som er ansvarlig for å sette opp til messe, skifte ut tabernakel-lampene, passe på at vi hele tiden har vievann i huset, jeg må trimme lysene og av og til polere lysestaker. Det er med andre ord veldig kirkelige, og viktige oppgaver som vi har fått ansvar for!”

Pastoralt arbeid
En seminarists formasjon er bygget rundt 4 pillarer; intellektuell formasjon, åndelig formasjon, menneskelig formasjon og pastoral formasjon. Den pastorale formajonen inkluderer i hovedsak to ting: En 4 ukers menighetspraksis som vi gjør hver sommer når vi er i Norge, og pastoralt arbeid gjennom året. Når det angår pastoralt arbeid, arbeider Joachim i Vatican News og Trym arbeider med katekese for første-kommunionsbarn i en lokal menighet i Roma.

“Me har attpåtil ein «jobb» me vert gjeven å gå på ein gong i veka utanfor seminaret, der me skal få prøve oss i ulike pastorale samanhengar, og på den måten øve seg i teneste for andre i tillegg til bøn og studier. Eg skal vere den fyrste til å innrømme at det ikkje er innlysande på kva måte min pastoraljobb er, vel, pastoral. Ein gong i veka tek eg på meg hatten som journalist, går inn på kontora til Vatican News sin engelske avdeling, og hjelper til anten med nyhetssartiklar til nettsida deira eller reportasjar til radiosendinga. Nyleg byrja eg også å gjere live-dekning av Pavens messer og Angelus på sundagar for den engelskspråklege verda. For dei som nå måtte tenke «snakkar han om Vatikanradioen?» så er Vatican News det nye navnet til Vatikanradioen. Så langt altså: munk, universistetsstudent, journalist. Eg sa at det ikkje er innlysande på kva måte jobben min er pastoral. Eg vil likevel prøve meg på å forklare kvifor eg tenkjer at jobben har vist seg langt meir pastoral enn eg kunne sett for meg. Vatican News er Vatikanet sin offisielle nyhetskanal. Deira oppgåve er å vere eit slags «vindauge» for verda inn til Den Heilage Stol, og Paven. Menneske som kanskje aldri kjem til å kunne reise til Roma får kvar dag eit høve til å likevel kunne føle seg nærme Peters etterfylgjar. Pavens oppgåve er å bringe den katolske og apostoliske trua ut til verda og vidare til komande generasjonar. Takke vere dagens teknologi kan Evangeliet nå ut til langt fleire enn nokon gang før, og på langt fleire måtar. I så måte gjer me vår del på kontora ved Via della Conciliazione for å syte for at Pavens forkynning om Jesus Kristus kan nå ut til verdas fire hjørne. Og nett som som Peter bringa trua på Kristus inn til hjartet av Romarriket, slik bringar Biskopen av Roma i dag trua på Kristus inn til hjarta av millionar av heimar rundt om i verda. Og ein gong i veka er eg så heldig at eg får hjelpe Paven med akkurat det. Stort meir pastoralt kan det slik sett ikkje bli.

Munk, universitetsstudent og journalist? Nei, rett og slett berre ein katolsk prestestudent. For så mangfaldig er faktisk livet til ein seminarist, og det med rette; det er eit mangfaldig liv på førebur oss på, der to dagar sjeldan er like og der det ofte krevjast talent ein ikkje ein gong har. Det er eit mangfaldig liv, men med eitt mål for auge: tenesta for Gud, for Guds folk i Oslo Katolske Bispedømme, og for utbreiinga av Evangeliet om Jesus Kristus til verdas endar.”

Trym forteller videre: “Min pastorale jobb er nok ikke like spennende som Joachims – jeg reiser en gang i uken til en menighet som har ukentlig katekese og hjelper dem med å undervise barn som skal forberede seg til å motta kommunion for aller første gang. Det er stort da! Å levere det glade budskap til andre er en enormt viktig oppgave og er faktisk også innefattet i lektortjenesten. Så dette handler jo også om utbredelsen av Guds Ord, om ikke på en mye mindre skala da!”

Nå for tiden holder seminaristene på med sine eksamener, og da er programmet i huset mye lettere, med veldig få offisielle aktiviteter. Etter at vi er ferdige med våre eksamener, har vi fri frem til slutten av juni og kan ta oss en velfortjent pause, og utnytte den fantastiske muligheten til å reise litt rundt i Italia. På disse to årene har vi begge benyttet oss av muligheten til å se steder utenfor Roma, og reist til blant annet Firenze, Assisi, Siracusa og Aten”, forteller Trym.

Viktigheten av filosofi
Både Trym og Joachim gleder seg til å komme hjem til Norge for å treffe igjen familie og kjente, og selvfølgelig til å lade batteriene til neste år. De ser begge frem til å begynne på teologi-studiene, men det betyr ikke at disse to årene med filosofi ikke har vært en positiv opplevelse. De pontifikale universitetene som underviser i filosofi vet hva de driver med, og Trym synes at filosofi-fagene disse to årene har vært enormt interessante og lærerike.

“Det er ikke uten grunn at pave Johannes Paul II tok seg tid til å utarbeide encyclicaen “Fides et Ratio”, hvor han forteller ikke bare hva som bør være involvert i filosofi, men han understreket også viktigheten av filosofi som en grunnmur til teologi-studiene. Disse to årene har jeg erfart hvor sterkt tro og fornuft knyttes sammen, og jeg tror ikke det er mulig å kunne gjøre god teologi uten en bakgrunn i filosofi-studier. “Fides et Ratio” klarifiserer at kunnskap gjennom fornuft, og kunnskap gjennom tro, ikke er motstridende elementer i det hele tatt, men disse to kombinert med hverandre fører til en mer helhetlig sannhet. I våre studier om metafysikk har vi sett at fornuften alene kan lede oss til en konseptuell forståelse av Gud, men fornuften trenger hjelp av troen til å forstå mysteriet gjennom sannheten som Gud har åpenbart for oss. Så nå som vi forhåpentligvis har et godt fundament i formasjonen vår, kan vi endelig ta den kristne åpenbaringen til hjelp og studere disse tingene som er direkte relatert til Kristus, Kirken og Guds mysterier.”

Lektorat 30. juni
Som sagt vil Trym og Joachim innsettes som lektorer den 30. juni i år oppe i sommervillaen. Trym forteller litt om hvordan det er å bli lektor: “For meg har dette året dreid seg mye om å forberede seg til lektor-innsettelse og det har lært meg hvor viktig det er med ydmykhet og grundig forberedelse når man skal lese Skriften under liturgien. Hvis man ser på messen som et sted hvor vi møter Kristus, som jo er nettopp det vi gjør, tar Ordets Liturgi på seg en dypere mening. Her taler Kristus til oss, spesielt i lesningen og i Evangeliet – og i responsoriesalmen er det vi som svarer Ham. Ordets Liturgi er en dialog mellom oss og Kristus, Ordet som er blitt kjød. Skriften er jo ikke bare noe historisk som ble skrevet for lenge siden, og er heller ikke “bare ord på papir” – men Skriften er levende og har forblitt relevant for menneskene gjennom alle tider, og Jesus taler faktisk til oss gjennom den personen som leser under messen. Og det gjør det ekstra viktig å forberede seg godt når man har som oppgave å lese! Jeg nevnte at som lektorer så er man de offisielle leserne av Skriften under liturgien. Lektorer har også en oppgave til å levere Guds Ord, blant annet i form av katekese. Det har da også vært en god forberedelse for meg å arbeide med førstekommunionsbarn og få erfaring med katekese. Jeg tror at det er en enorm tørst i verden for Guds Ord, og jeg er takknemlig for at jeg kommer til å få muligheten til å fordype meg ytterligere i Skriften. Så det er passende at året kulminerer med innsettelse til lektorat for min del. Når det er gjort, vil vi da reise tilbake til henholdsvis Bergen og Kviteseid for litt ferie, og deretter skal vi ut i en 4-ukers menighetspraksis i hver vår menighet.”

Til slutt ønsker vi å takke alle hjemme i Norge som følger oss på vår vei og vi ber dere holde oss i deres bønner. Be spesielt for diakon Hai, som prestevies den 22. juni, for oss når vi skal motta lektorat den 30. juni – og fremfor alt, be for kall i Oslo Katolske Bispedømme – at både famile -og prestekall må bære rik frukt. Vi ønsker dere alle en god sommer, og måtte Gud velsigne dere.

– Trym Andreas Hellevig & Joachim Teigen

 Joachim Teigen må ofte stå for den praktfulle musikken i kollegiet.

Kirken i det Engelske Kollegiet.

Langfredagsgudstjenesten, celebrert av viserektor p. John Flynn.

Inngangspartiet, med utgang til hagen I enden av korridoren.

Det Engelske Kollegiet ligger veldig sentralt plassert i Roma

Mange av seminaristene liker å kjøle seg ned når varmen I Roma begynner å ta på.

Refektoriet hvor seminaristene spiser måltidene sine.

Trym og sakristanene var travle med å polere lysestaker til feiringen av påskens Triduum.

Vår Maria-statue ute i hagen, som ble satt opp og velsignet for ett år siden.

 Hagen er vel holdt og gir en varm og fredelig atmosfære.

Vi hadde en utflukt til de berømte hagene og fontenene i Tivoli, en drøy time fra Roma.

Trym utenfor sommarvillaen til kollegiet, Villa Palazzola.

Utsikt fra Villa Palazzola over Albano-innsjøen.

Kjære venner!

Om Gud vil, ordinerer Biskop Bernt. I. Eidsvig, Can.Reg. Hai Nguyen til prest lørdag 22. juni 2019 i St. Johannes Apostel og Evangelist menighet i Oslo.

Ved håndspåleggelsen og vigselsbønnen formidles Den Hellige Ånds gaver og nåde som utgjør prestetjenestens verdighet, og slik blir arven fra apostlene formidlet til stadig nye slekter. Jeg blir så viet til mitt embete: å bistå biskopen med å lede en menighet, forkynne evangeliet og forvalte Sakramentene; alt dette på vegne av Kristus og i tjeneste for Guds folk.

Alle er hjertelig velkommen til ordinasjonsmessen kl. 12.00, med påfølgende mottagelse. Når mottagelsen er ferdig (ca. kl. 16.00) gir jeg primissvelsignelse til alle som måtte ønske det. Mer info på https://www.facebook.com/events/466939073847197/

Hvordan komme seg til kirken:
For dem som ikke kjører bil, er det enkleste å ta T-bane 5 i retning Vestli fra Oslo sentrum, og gå av på Rødtvet. Derfra går man ned under motorveien via tunnel, rett frem forbi kvinnefengselet, og så vil man se St. Johannes kirke på høyre side.

Bekledning:
Det fineste du har som er kompatibelt med sommervær. Gjerne bunad, folkedrakt eller dress. Har du ikke vært i prestevielse før, kan du tenke bryllup (men prøv å vær anstendig påkledd for kirke).

Søndag 23. juni feirer jeg min aller første messe i Trefoldighetskirken i Oslo, på Høytiden for Kristi Legeme og Blod (Corpus Christi). For å lese mer om dette, trykk på linken under:
https://www.facebook.com/events/2588980417832271/

Da er det bare for meg å ønske dere hjertelig velkommen, og å takke alle som har bedt for meg og støttet meg på så mange forskjellige måter!

________________

Dear friends,

You are cordially invited to my Ordination to the Sacred Priesthood, Saturday 22 June 2019, in the Church of St. John, Apostle and Evangelist in Oslo. The Sacrament will, God willing, be conferred by The Most Reverend Bernt I. Eidsvig, Can.Reg., Bishop of Oslo.

Saturday 22 June:
Noon (12.00): Ordination Mass
2 PM: Reception
4 PM: First blessings

Sunday 23 June, 11 AM:
First Mass for the Solemnity of Corpus Christi in Trefoldighetskirken in Oslo. For more details, click the following link:
https://www.facebook.com/events/2588980417832271/