I skrivende stund er det 100 dager siden jeg med en smule nerver satte meg på flyet i retning Roma for å starte på mitt første år ved Venerabile English College. Det føltes igrunn betyrggende å gå fra et engelsk kolleg til et annet, jeg hadde jo blitt så vant til det engelske seminarmiljøet med tea time, dress og slips på søndager og dets humoristiske og avslappede sjargong. Samtidig skulle jeg tross alt bli gjenforent med de fleste andre norske seminaristene og i tillegg starte med andre fra Norden. Jeg hadde noen få ideer om hvordan det kom til å bli, men var fortsatt ganske spent på alt det som vil være nytt. Når jeg ser tilbake på disse første 100 dagene så har det vært en tid full av ny lærdom, nye inntrykk, nye vennskap og ikke minst en forsterka iver til å aktivt skjelne Guds vilje i mitt liv.
«Italiensk startpakke»
I kjent stil ankom jeg noe sent på kvelden den 24. august og dro med rektor rett til restauranten hvor de andre nye seminaristene var. Der fikk vi som kjente hverandre litt fra før et hyggelig gjensyn, og for de ukjente ble det et fint første møte. Mens vi satt og nøt det italienske aftensmåltidet slo det meg: Her satt vi midt i Roma, sjølve “hovedpulsåren i Kirken”, 6 nye menn som har valgt å følge kallet til prestetjenesten, én fra Danmark med østerriksk bakgrunn, én fra Finland med brasiliansk bakgrunn, én fra Sverige med kroatisk bakgrunn, én fra Norge med filippinsk bakgrunn og to engelskmenn. Det kunne nesten ikke blitt mer katolsk. Det var en sterk følelse av å være en del av verdenskirken, å tilhøre noe større enn seg sjøl og at Gud kaller mennesker fra alle kriker og kroker av verden. Dagen etter satte vi oss på toget til San Giovanni Valdarno, en liten landsby i Toscana hvor vi skulle bo i en måneds tid, hvor språk og kultur skulle læres gjennom 6 timer daglig språkkurs samt bo i ikke-engelsktalende vertsfamilier: en skikkelig “italiensk startpakke”! Jeg kunne nærmest ingenting på italiensk da jeg ankom, men man kom fort inn i det, da man ikke hadde noe anna felles språk å kommunisere på. Vi fikk oppleve mye fint i løpet av denne måneden, med ekskursjoner til andre nydelige byer som Firenze og Arezzo, samt koselige landsbyer, og opplevelsen av det trivelige samholdet med vertsfamilien og ikke minst broderskapet mellom oss nye seminaristene.
Introduksjonsuke, paveaudiens og stille retrett
Etter 4 uker med det intense språkkurset og vi hadde fått en skikkelig innføring i italiensk språk og kultur dro vi omsider tilbake til Roma for å starte på seminarlivet i det “ærverdige engelske kolleg”. Den første uka vår var en fyldig introduksjonsuke hvor vi ble proppet med mye ny informasjon om hvordan livet her i huset fungerer, altså alt fra hvordan man ministrerer til hvor man henter dopapir. Vi var også så heldige at vi fikk dra på Pavens onsdagsaudiens hvor vi fikk en spesiell hilsen fra Paven hvor han ønsket oss velkommen til byen og lykke til på ferden. På forhånd hadde vi fått beskjed fra rektoren at vi, i håp om å få oppmerksomheten hans skulle rope “Viva il Papa” da han nevnte oss i sin hilsen, men dessverre klarte ikke seks skrale og usynkroniserte stemmer å lage nok støy til at han la merke til oss. Vi får vente tålmodig på en ny anledning i framtida! På slutten av vår introduksjonsuke rakk vi så vidt å møte de andre seminaristene som nylig hadde kommet hjem fra pastoralpraksis før vi gikk inn i en ukes stille retrett oppe på vår sommerresidens. Det var en flott måte å starte året på, hvor vi etter en lang sommer med mange opplevelser, inntrykk og ting å gruble på, kunne møte Gud i stillheten og forsøke å lytte til hva Han vil for oss.
Filosofi som verktøy
Tilbake i Roma igjen var det på tide å ta fatt på den akademiske delen av vår formasjon, og filosofistudier på Angelicum sto for tur. Der skal man i to år studere ting som filosofihistorie, logikk, naturfilosofi, etikk, antropologi, epistemologi, metafysikk etc. og det er sikkert lett å tenke “Hva slags relevans har dette for prestestudenter? Dette er jo ting man sjeldent hører om fra prekestolen og ellers i det pastorale liv!” Men faktisk, så er filosofi et av vårt ypperste verktøy for å manøvrere oss gjennom en kompleks teologisk verden hvor teologer ofte benytter seg av filosofiske begrep for å forklare sider av troen. Filosofi kan dermed hjelpe oss med å forstå troen vår gjennom fornuft og logikk, og ikke bare tror fordi man tror alene, noe som er et kjennetegn ved den katolske tro, nemlig at tro og fornuft ikke er på kollisjonskurs med hverandre, men heller komplementerer hverandre. Siden tidenes morgen har mennesker grublet over sentrale spørsmål om livets mening, døden, sannhet, frihet, rettferdighet, godhet og ondskap, menneskets verdighet etc. og ulike filosofer har forsøkt å besvare disse gjennom alle tider. Nå i en tid hvor mange folk gjerne vil holde Gud utenfor denne diskusjonen, så tror jeg at filosofi kan gjøre det lettere å delta i samtaler med ikke-religiøse. På den måten kan man bruke filosofien til å snakke implisitt om Gud og forhåpentligvis lede folk til troen ved hjelp av fornuften. Når det er sagt, så er det ikke alltid det føles veldig motiverende, ei heller begripelig når logikkprofessoren gjerne vil gjøre sine forelesninger til en slags “hobby-standup” på en gebrokken form for engelsk. Men vi holder ut!
Helligkåring, Olavsmesse, New Men Show og Martyrs’ Day
Noen høydepunkter som har prega dette første semesteret er blant annet helligkåringen av John Henry Newman, norsk messe på festen for Olavs dåp og omvendelse, adventsretrett, og ikke minst vårt “New Men Show” hvor vi nye seminarister satt opp en mini-forestilling for resten av huset. Der spilte vi naturlig nok på den stadig tydeligere nordiske tilstedeværelsen i kollegiet og utfordra våre medseminarister og stab til å uttale vriene ord og setninger på norsk, svensk, dansk og finsk. Deres tapre forsøk gjorde opp for den mindre vellykkede utførelsen! Den største feiringen som for meg markerte en milepæl for dette første semesteret var vår “Martyrs’ Day” hvor vi feira seminarets egne martyrer. Disse modige prestene som en gang studerte her i det samme huset, dro etter sin formasjonstid her tilbake til England og Wales for å tjene Gud og betjene de troende i en tid det var livsfarlig å være katolikk i disse landene. Denne festen starta med lesningsgudstjeneste kvelden før, hvor vår egen Joachim leste opp seminarets første martyr St. Ralph Sherwins brev til sin familie dagen før han ble henretta. Det var utrolig vakkert å høre dette sterke vitnesbyrdet fra en person som bodde, ba og studerte i det samme huset som oss! Resten av dagen ble markert med en høytidelig messe som Kardinal Ouellet feira, etterfulgt av et måltid med rikelige mengder mat og drikke sammen med venner av seminaret både fra inn- og utland. På tampen av dagen fikk feiringen sin verdige avslutning ved at vi æret relikviene av våre martyrer og på samme måte som studentene her gjorde hver gang de fikk nyheten om at en av deres medbrødre hadde blitt martyrisert, sang et høgtidelig “Te Deum” foran maleriet i kapellet. Idet vi sang “Deg priser apostlenes mektige kor. Deg lover profetenes ærverdige skare. Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær” var det vanskelig å ikke bli rørt dypt i sitt indre. Man innså at man sammen med apostlene, profetene, martyrene og alle som er gått forut for oss, er tilslutta en ubrutt linje av lovprisning til Gud, og at vi, 400 år etter disse engelske martyrene, sjøl er kalt til å dra hjem til våre land med den samme fryktløse misjonsiver og gi vårt liv til å gjenopplive troens ild i våre landsmenns hjerter, for Guds større pris og ære. Dette ble en rørende og sterk opplevelse som har gjort skjelningen av Guds vilje enda mer ekte, rå og upynta. Det finnes ingen middelvei i et liv i prestegjerningen. Det er Gud eller ingenting. I vårt seminar er vi så heldige å ha de engelske martyrenes relikvier som en kontinuerlig påminnelse om nettopp dette.
Alt godt i Kristus,
Mathias Ledum